Sykehusdirektør blir rektor: – Sykepleierne må jobbe enda mer selvstendig

1. juli begynner hun som rektor på Lovisenberg diakonale høgskole.

– Jeg kommer fra en annen verden, men jeg håper jeg kan bidra med min lange erfaring fra praksis og som leder, sier hun.

Hun har fått med seg at Lovisenberg-studentene får gode skår på sine eksamener. De er ofte i tet nasjonalt.

– Det blir litt som å hoppe etter Wirkola med alt det gode arbeidet som er gjort, sier Gunnlaugsdottir.

Var ikke planlagt

Når Sykepleien snakker med henne, er hun fortsatt administrerende direktør på Helgelandssykehuset. Men hun har akkurat tatt med seg pikkpakket sitt fra Mo i Rana til Oslo. Et visst virus førte til lungebetennelse midt i flyttesjauen. En kraftig antibiotikakur var redningen.

– Et overraskende jobbskifte du gjør?

– Ja egentlig, for jeg hadde ikke planer om det, sier hun på telefon med en liten rest av korona i røsten.

I ny og ne kommer et host.

Starten i akademia blir myk, for først skal hun på ferie i Hellas.

Ble sjefsykepleier etter to år i yrket

Bildet tegnet seg tidlig: To år etter hun ble sykepleier, ble hun tidenes yngste sjefsykepleier hjemme på Island.

Til Norge, det vil si Oslo, kom hun i 1989 for å studere sykepleievitenskap.

– Det var et særdeles dårlig år

De siste fire årene har dreid seg om å samle sammen et spredt distriktssykehus på Helgeland.

– Kamper om lokalisering og struktur er kanskje det mest krevende som styre og administrasjon jobber med. Særlig i distriktene, sier Gunnlaugsdottir.

For omkamper hører med når både folket og ordførerne vil ha mest mulig helsetjenester og arbeidsplasser nær seg.

Økonomien har hun hatt god kontroll på i mange år – inntil i fjor.

– Det var et særdeles dårlig år. 140 millioner må nå spares inn.

– Og derfor tenkte du at nå er det nok?

– Nei, nei, nei, overhodet ikke. Det klarer man, sier hun.

Underskuddet har sine grunner, påpeker hun: For mange ansatte forbundet med pandemien, finansiering av Nye Helgelandssykehuset og ny organisering.

(Saken fortsetter under bildet.)

Har stått i flere stormer

Hulda Gunnlaugsdottir har stått i stormen flere ganger: Hun var direktør på Aker sykehus under hovedstadsprosessen. I 2008 dro hun hjem til Island for å lede rikshospitalet der, bedt av helseministeren. Da kom finanskrisen.

Tilbake i Norge ble hun direktør på nye Ahus. Etter tre år gikk hun på dagen etter uenighet med styret. Da hadde hun ertet på seg sykepleierne, fordi hun ville ha dem til å jobbe oftere enn tredje hver helg.

Tar med seg sykehuserfaring i bagasjen

Foreløpig har Gunnlaugsdottir mer å si om sykehusdrift enn om utdanning. Men den tunge sykehusbagasjen, ikke minst fra distriktet, mener hun kommer godt med når hun nå skal være med på å forme fremtidens sykepleie.

Hun utdyper om bagasjen:

– Det var mye å ta fatt i på Helgeland. Men flotte mennesker. Jeg har kommet veldig tett på.

Hun forteller om kommuner som bare har 300 innbyggere.

– Nesten som på Island?

– Ikke langt ifra. Mye er likt: Fjellene, været, havet, stormene, snøen. Få mennesker, som må kjempe for likeverdige tjenester.

– Kanskje det er derfor jeg har trivdes så godt.

Mesteparten av tiden har hun brukt på Helgeland. Hjem til Oslo har hun bare reist hver annen eller tredje helg.

– Jeg valgte det selv, for jeg ville bli kjent.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Stridene har med folks trygghetsfølelse å gjøre

Sykehusstrid er et velkjent fenomen. Googler man ordet, dukker Møre og Romsdal, Innlandet og Finnmark straks opp, sammen med Helgeland.

– Det har jo med folks trygghetsfølelse å gjøre. Det står øverst. Og utfordringene med rekruttering. Alt påvirkes egentlig. Og det er alltid noen omkamper, sier den avtroppende sykehusdirektøren.

– Befolkningen har sterke meninger?

– Ja, og ordførerne også. De skal jo fremme kommunenes sak. Ikke alle føyer seg etter det som er besluttet på nasjonalt nivå.

Fire byer – få folk

Pasientgrunnlaget til Helgelandssykehuset er bare 78 000 innbyggere, men regionen kan skilte med fire byer: Mo i Rana, Mosjøen, Sandnessjøen og Brønnøysund.

Ikke rart at sykehusets plassering har vært stridstema i årevis.

(Saken fortsetter under faktaboksen.)

– Er du best der det er strid?

– Jeg vil ikke si at jeg liker strid eller meget krevende situasjoner. Men jeg tror vi tiltrekker hverandre litt, sier hun.

– Når det stormer, kreves hard jobbing, godt samarbeid – og et øye for fag. Men på Helgeland har det blitt mye politikk. På alle nivåer.

Men det har roet seg i det siste.

– Nå dreier det seg mer om fag, og det er jo det morsomste. Hvilken innovasjon skal vi satse på? Hvordan kan vi tenke nytt? Hva skal vi kjempe for sammen?

– De ansatte hungrer etter å snakke om fag

– Ofte, når det har vært uenigheter over lengre tid, så blir de ansatte egentlig mette. Da hungrer de etter å snakke om fag.

Gunnlaugsdottir konkluderer:

– Det er ikke stridigheter jeg tiltrekkes av. Det jeg liker, er å samle folk rundt bordet for å skape noe sammen.

– Jeg tror at det meste er mulig. Jamring og misnøye må ikke skygge for hvilke muligheter vi faktisk har.

– En ære å få jobbtilbud når man er 64

– Og nå når det begynte å bli morsomt, så skal du plutselig begynne i akademia?

– Ja, og det er en ære å få et slikt tilbud når man er 64 år. Og jeg har jo alltid vært opptatt av faget, sier hun.

Som alltid når Hulda Gunnlaugsdottir skifter jobb, noen ringte henne. Denne gangen en konsulent.

– Vi tok en samtale. Så måtte jeg beslutte om jeg skulle søke eller ikke.

(Saken fortsetter under bildet.)

Dessuten har hun hatt fingrene borti sykepleierutdanning som sykehusdirektør også. Hun forteller at da Nord universitet la ned den desentraliserte sykepleierutdanningen i Sandnessjøen, snudde hun seg fort.

– Jeg var heldig, for høyskolen VID var villig til å se på muligheten. Så skapte vi en utdanning sammen med kommunene.

Kull to begynner i høst.

– Står kommunene uten kompetent personell, påvirker det sykehusene direkte. Det merker man mer i distriktene enn i storbyene.

Øyfolket kan bli fulgt opp på avstand

Hun har fersk erfaring:

– På Helgeland bor ti tusen mennesker på hundre øyer. Å gi likeverdige helsetjenester i distriktsnorge er særdeles krevende. Men med e-helse kan vi tilby hjemmesykehus og avstandsoppfølging.

Et masterstudie i digitale helsetjenester starter nå opp i Mo i Rana. De er først ut i Norge.

– Utdanningen må utvikle seg i takt med befolkningens behov, konstaterer den kommende rektoren.

– Sykepleiere må jobbe enda mer selvstendig

 – Hva vil skje på Lovisenberg når du kommer dit med virkelyst?

– Jeg er ytterst forsiktig med å uttale meg. Først vil jeg bli kjent med de ansatte og studentene.

Noen tanker om utdanning deler hun likevel:

– Jeg tror sykepleiere vil jobbe enda mer selvstendig enn det de gjør i dag. De er veldig godt utdannet, og jeg tror der er ubrukte ressurser. Både i kommunene og på sykehusene.

– På et lite sted har sykepleieren ansvar for alt

Hun påpeker at behovene i by og land er ulike.

– Vi er litt bortskjemte i storbyene. I distriktene står en sykepleier mer alene, om det er i akuttmottaket eller på en sengepost.

Der er det ikke én post for thorax, én for gastro, én for uro.

– På et lite sted har du ansvar for alt. Det krever bredere kompetanse hos den enkelte.

– Sykehusene bør ha større ansvar for sykepleierutdanningen

– Hvor mange sykepleiere skal ta master? Eller bare videreutdanne seg? Eller stile mot doktorgrad?

– Det kan jeg ikke uttale meg om ennå. Men utdanningen deres må utnyttes bedre enn i dag. Sykepleierne må få slippe til, men det må også stilles krav til dem.

– Praksisplasser er en evig flaskehals. Har du et godt tips?

– Sykehusene har nå ansvar for at leger i spesialisering (LIS) oppnår sine læremål, men har ikke det samme ansvaret for sykepleiernes utdanningen. Det syns jeg er kontroversielt.

Gunnlaugsdottir mener at sykehusene bør ha større medansvar for sykepleierutdanningen, og dermed også for praksisplassene.

– Som sykehusdirektør har jeg sett forskjellen – hvor mye ressurser som settes inn for leger i utdanning i forhold til sykepleierne.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Har hørt at jeg er sta

Gunnlaugsdottir har blitt tilkalt til store oppgaver, gjerne for å rydde opp.

– Du er vel kjent for å være en tøffing?

– Kan være folk mener det. Jeg vil si tydelig. Jeg går ikke alltid «mainstream». Hvis alle går én vei, stopper jeg opp og spør: Er dette eneste vei?

– Men når beslutninger er tatt, er jeg 100 prosent lojal. Før det stiller jeg alle spørsmål som jeg har i brystet eller i hodet mitt.

Det er viktig for prosessen, mener hun, men ikke alltid det letteste:

– Det er ofte lettere ikke å stille spørsmål.

– Noen føler seg kanskje tråkket på tærne etter å ha blitt omorganisert?

– Jeg har ikke hørt det, men jeg har hørt at jeg er utholdende og sta. Det kan ha sine ulemper og fordeler. Men jeg er ganske vennlig i fremtoning, sier den tilkommende rektoren.

– Der lyktes jeg ikke, og jeg valgte å gå

Når hun ser tilbake på sin karriere som sykehusdirektør, syns hun mye er realisert av det hun har foreslått. Både i Oslo, Reykjavik og på Helgeland.

– Men å få sykepleierne til å jobbe oftere enn hver tredje helg fikk du aldri realisert?

– Som leder gjennom et langt yrkesliv, så vil man feile. Der var jeg for ivrig til å ta fatt i de økonomiske utfordringene for å levere i henhold til styrets ønske. Der lyktes jeg ikke. Da valgte jeg å gå. Det var god læring.

– Hva syns du nå om sykepleiere og helgejobbing? Det er stadig manko på sykepleiere?

– Det har jeg ingen formeninger om, det skal Sykepleierforbundet og Spekter forhandle om. Jeg har blitt mer pragmatisk, sier Hulda Gunnlaugsdottir.