– Hvor fort det går, når det virker, det er litt sånn wow

– Vi er interessert i det meste som kommer ut av pasienten. Som snørr, sårsekret, urin, avføring, blod. Eventuelt morsmelk. Vi har sendt det til dyrking også, sier Ove Bøe-Fjogstad.

Han er sykepleier på infeksjonsmedisinsk isolatpost ved Oslo universitetssykehus, Ullevål og medlem av sykehusets antibiotikateam. Han mener det er naturlig at sykepleiere involverer seg i antibiotikabehandling. Og peker på at flere av oppgavene sykepleiere gjør, er med på å påvirke hva slags antibiotika pasientene får. Som å samle inn prøvemateriale.

– Det er en legeoppgave å forordne antibiotika, påpeker han.

– Men sykepleieren er mer enn en forlengelse av legens arm. Vi jobber ikke lenger så hierarkisk, men mer som et tverrfaglig team. Sykepleiernes observasjoner og vurderinger bør tas med når pasienter behandles med antibiotika.

Et detektivarbeid

På infeksjonsmedisinsk isolatpost er det utstrakt bruk av antibiotika. En viktig jobb er å finne ut hva slags type infeksjon pasienten har, og her kommer prøvematerialet inn. Det er ett viktig skritt på veien til å finne ut hva som gjør infeksjonspasienten syk.

Bøe-Fjogstad beskriver det som et slags detektivarbeid, der de også sikrer prøver fra medisinsk utstyr som har vært inne i pasienten. Når de har funnet hvilken mikrobe som står bak, kan de gi legemiddelet med best effekt.

Og når det gjelder antibiotika, er målet alltid å bruke den typen som er minst resistensdrivende.

For de har en stor utfordring, som helsevesenet i hele verden står overfor: Antibiotika virker effektivt på sykdomsfremkallende bakterier. Men bakteriene yter i økende grad motstand. Eller med andre ord: De blir resistente mot ulike typer antibiotika. Og for å begrense resistensutviklingen mest mulig, er det viktig å gi mest mulig smalspektrede typer, altså antibiotika som bare virker mot noen få bakterier. Og på den måten gjøre det vanskeligere for bakteriene å bli resistente.

– Kan stille spørsmål

Hilde Fjeld, farmasøyt og leder av Antibiotikateamet ved Oslo universitetssykehus, vil gjerne involvere flere i arbeidet med antibiotika. Også sykepleiere.

– Sykepleiere skal ikke ta over ansvaret fra legene, presiserer hun.

– Men sykepleiere kan være med å styre bruken av antibiotika. De kan være med å stille spørsmål, for eksempel om det er vurdert om antibiotikaen som er startet opp, er den riktige.

Hun tror at når sykepleiere blir mer involvert i diskusjonene, så får de også større forståelse for prosessene, og hvordan legene gjør sine vurderinger.

– Det kan derfor være en god inngangsport å starte med noen spørsmål, og så bidra mer etter hvert, sier hun.

– Kliniske vurderinger er viktige

Ove Bøe-Fjogstad tror antibiotika er et vidt begrep for mange sykepleiere.

– Det er ikke noe vi lærer mye om, sier han.

– Utover det at antibiotika er noe vi gir for å behandle infeksjoner, og at de kan være smalspektrede eller bredspektrede. 

Han tror det å få en grunnleggende oversikt kan være et bra sted å begynne. Det kan gjøre det lettere å stille spørsmål til legene, for eksempel hvis det er en fersk lege som kvier seg for å bytte fra et bredspektret antibiotikum som er forordnet av en erfaren overlege, til et mer smalspektret når prøvesvar foreligger.

– Å gjøre kliniske vurderinger er en viktig oppgave vi sykepleiere har, sier han.

– Hvis vi ser at pasienten, til tross for oppstart av antibiotika, bare blir dårligere og dårligere, er det viktig å informere legen. Om pasienten er satt på et smalspektret antibiotikum, kan vi spørre om det kanskje bør byttes ut med et som er mer bredspektret.

Kliniske målinger, mener han, er god antibiotikastyring. Det er også alle tiltakene sykepleierne gjør for å forhindre at pasientene skal få infeksjon.

– Å forebygge infeksjoner reduserer bruken av antibiotika. Det er et viktig bidrag.

Har laget tiltakspakke

Hilde Fjeld er opptatt av å gi sykepleierne verktøy.

– På infeksjonsmedisinsk avdeling opplever jeg at sykepleierne er godt integrert i antibiotikaarbeidet, sier hun.

– Men mange andre avdelinger har en vei å gå før sykepleierne er like godt integrert. Det har nok å gjøre med at antibiotika mange steder bare er en liten del av behandlingen som gis.

Antibiotikateamet har utviklet en veileder for antibiotikaarbeidet, og en tiltakspakke direkte rettet mot sykepleiere. Slike tiltakspakker fins også for enhetsledere og kliniske farmasøyter.

– Tiltakspakkene er ment som verktøy, og vil i seg selv ikke løse problemer på en kompleks avdeling, sier Hilde Fjeld.

– Men de er ment som en inspirasjon og støtte til å lage gode systemer.

– Snakk med leder

– Hvilket tips har du til sykepleiere som vil involvere seg i dette arbeidet?

– Snakk med fagsykepleier eller seksjonsleder og si at dette synes jeg vi bør engasjere oss i. Kan hende bør det undervises om dette i avdelingen.

Fjeld sier det kan være fint om avdelingen lager et ressursteam for antibiotikabruk.

– Her bør sykepleier være et naturlig medlem, sammen med for eksempel overlege, LIS-lege og farmasøyt. Da er det lettere å finne gode løsninger lokalt, og å holde oppmerksomheten over tid.

– Hva bør sykepleiere være oppmerksomme på når det gjelder antibiotika?

– Alle bør vite at det fins en retningslinje for antibiotikabruk i sykehus, som nå er tilgjengelig i kortversjon og kan skrives ut. Og alle bør gjøre seg kjent med hva som er bredspektrede, og hva som er smalspektrede, antibiotika.

Hun forteller at Nasjonal kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten har laget plakater hvor antibiotika er delt inn etter om de er bred- eller smalspektret.

Fjeld anbefaler også å bruke tiltakspakken, som er tilgjengelig for alle, også utenfor Oslo universitetssykehus, og å tilpasse den lokale forhold.

– Man kan for eksempel ha en tavle, der man noterer dato for oppstart og revurdering av antibiotika, foreslår hun.

– For meg, som jobber overordnet med dette, handler det ikke om å si hva sykepleierne skal gjøre. Men å være med på å påvirke til små endringer, som igjen kan påvirke bruken av antibiotika, sier hun.

– Det er viktig at sykepleierne vet at de kan gjøre en forskjell.

Fjeld understreker at redusert bruk ikke skal gå ut over pasientene.

– Målet er at antibiotika skal brukes riktig, sier hun.

– Med bedre kontroll og tettere oppfølging blir bruken ofte mer riktig, og det gagner også pasientene.

Har B eller S på tavlen

På infeksjonsmedisinsk isolatpost opplever Ove Bøe-Fjogstad en genuin interesse for antibiotikastyring. Han sier avdelingen er klar for å prøve nye ting, som for eksempel å organisere antibiotikaen på medisinrommet etter om de er bredspektrede eller smalspektrede.

Han har også tatt initiativ til den store, digitale tavlen på vaktrommet. Hver dag samles leger og sykepleiere til møte foran tavlen, og et av punktene de går gjennom, er antibiotika. En S eller en B i en av kolonnene for hver pasient angir om pasienten får smalspektret eller bredspektret antibiotika. Det er nyttig når de har møte, men også en jevnlig påminner hver gang helsepersonell passerer tavlen.

– Har du hatt noen aha-opplevelser med antibiotika?

– Hvor fort det går, når det virker. Pasienten kan bli mye bedre i løpet av 24 timer. Det er litt sånn: Wow!

Og det er nettopp for å kunne fortsette å bruke antibiotika med wow-effekt som gjør antibiotikastyring så viktig.