Fant god læringseffekt av gjentatt simuleringstrening

Simulering har blitt en vesentlig og integrert del av sykepleierutdanningen her i landet, og mer vil det antakelig bli.

I Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 heter det seg nemlig at simuleringstrening skal tas mer i bruk, og 26. januar i år ble InterRegSim, et nasjonalt nettverk for deling av metoder og utvikling av simuleringsopplegg, åpnet.

Det varierer derimot hvor mye og hvordan slike pedagogiske metoder blir benyttet, og mye er fortsatt uvisst når det gjelder effekten av ulike tilnærminger.

Dette var kunnskapshull høyskolelektor og sykepleier Alette H. Svellingen ønsket å bidra til å fylle, og onsdag 5. april forsvarte hun sin doktorgradsavhandling «Simuleringsbasert utdanning; effekt av gjentakende simulering i sykepleierutdanningen» ved VID vitenskapelige høgskole campus Bergen.

Store variasjoner

– Jeg var nysgjerrig på hva som er passe mengde simulering i utdanningsløpet, effekten av gjentakelse og også hvor mye simulering brukes rundt om i sykepleierutdanningene. Her viser det seg å være store variasjoner, forteller den nyslåtte doktoren til Sykepleien.

– Noen studiesteder har kun enkeltdager med simulering, mens andre har gjentakelser strukket ut over uker, måneder og år av studieforløpet.

Avhandlingen til Svellingen består av to delstudier. Den første er en systematisk litteraturstudie som dokumenterer hvordan bruk av gjentakende simulering i sykepleierutdanningen gir studentene en positiv effekt i form av kunnskap, kritisk tenkning, prestasjon, klinisk vurdering og selvsikkerhet.

Den andre delstudien er en randomisert, kontrollert studie som undersøker studentenes læringsresultater etter gjentakende simulering gjennom et treårig bachelorstudium.

– Tidligere er det gjort mye forskning på effekten av enkeltstående simuleringsopplegg, men få har sett på betydningen av å delta på simulering flere ganger over tid, forteller Svellingen.

Ser sammenhenger

– Hva mener du er det viktigste funnet i din avhandling?

– At gjentakende simulering bidrar til økt kompetanse. Studentene tar med seg en erfaring fra tidligere simulering inn i nåværende simulering. Gjentakende simulering gir dem et potensial til å se sammenhenger de tar med inn i klinisk praksis.

Svellingen understreker at simulering selvsagt aldri kan fullt ut erstatte klinisk praksis for studentene, men at det kan utfylle og hjelpe dem å se sammenhenger i en kontrollert og sikker setting.

– Studentene blir utfordret til å selv måtte gjøre observasjoner, vurderinger, foreta prioriteringer og iverksette tiltak. De befinner seg utenfor komfortsonen, men i trygge rammer. Ved å gjøre dette flere ganger, utvider man perspektivet til studentene. De går ikke inn og måler blodtrykket til en pasient fordi praksisveileder ber dem, men må selv skjønne hvorfor.

– Hvilke konsekvenser mener du dine funn bør kunne få?

– Jeg tenker mange studiesteder med fordel kan øke bruken av simuleringstrening, men jeg konkluderer ikke med noen optimal dosering. Simulering bør uansett ikke være en engangshendelse, men noe man gjør gjentatte ganger gjennom studietiden.

– Studentene trenger som sagt klinisk praksis, men når vi vet at kvaliteten og tilgangen på praksisplasser varierer, blir det desto viktigere å se hvordan man kan få best mulig læringsutbytte av simuleringstrening