– Gjennom vår kropp organiserer vi verden

Helsefagene har til alle tider brukt naturen som målestokk. Helse er gitt av naturlig mental og fysisk fungering, og sykdom er avvik fra dette. Tilsvarende er det naturlige et ideal for idretten, der kunstige forbedringsmetoder har vært forbudt.

Også sosiale fenomener har blitt forsmådd – ikke minst på seksualitetens område, der en rekke former for seksualitet har blitt avvist ut fra at de var «unaturlige».

Samtidig har helsefagene ofte og litt for lettvint henvist til hva som er naturlig for å sette grenser eller å utstøte. «Det er ikke naturlig» har vært brukt for å definere sykdommer, som eksempelvis homofili, som var klassifisert som en sykdom i Norge frem til 1977.

Et forsvar for naturen som målestokk

Ureflektert og ubegrunnet bruk av hva som er naturlig, har gjort at naturen har kommet i miskreditt som normativ kilde. Henvisninger til naturen har ofte vært preget av følelser som avsky (naturen er grotesk), hva som er statistisk normalt (det naturlige er det vanlige), eller forestillinger om en iboende klokskap (som evolusjonens visdom eller skaperens hensikt).

Slike kilder har blitt kraftfullt tilbakevist samtidig som helsefagene har utvidet sitt virkefelt langt ut over det tradisjonelt naturlige. Kosmetisk kirurgi og behandling av sorg er bare to eksempler.

Naturen kan være et nyttig kompass i bruk på et stadig mer komplekst og omskiftelig kart i et høyst kupert terreng.

Han vil vise at naturen fortsatt har en mening, og at vi mennesker gjør klokt i å lytte 

I dette landskapet tilbyr Fredrik Svenaeus’ bok Det naturliga noe så sjeldent som et forsvar for naturen som målestokk for mennesket og som grense for menneskets teknologiske påfunn.

Det er modig i en tid der de fleste fenomener – inklusive kroppens biologiske funksjoner – synes å være sosialt konstruert. Svenaeus går aktivt ut mot kognitivistene og transhumanistene, som hevder at naturlig er et unødvendig og forstyrrende begrep, og også ut mot posthumanistenes påstand om at naturen er formbar. Han vil vise at naturen fortsatt har en mening, og at vi mennesker – som individer, fagfolk og samfunn – gjør klokt i å lytte kritisk til den.

Hva skjer dersom vi ikke lytter til kroppen

Svenaeus viser til fem forståelser av «det naturlige»: 1) det som er kulturelt bestemt (det ønskede), 2) det som er vanlig forekommende (statistisk normalt), 3) det som er friskt, 4) det som er beskrevet av biologiske vitenskaper, og 5) det som er autentisk (for den enkelte personen). Det er i den siste betydningen Svenaeus forankrer sitt forsvar for «det naturlige».

Med eksempler viser han at kroppens kompass er feilbarlig.

Kroppen er et kompass som vi kan navigere etter på ulike områder; Innen helsefag – eksempelvis når det gjelder kjønnsidentitet og kronisk smerte. Innen underholdningsteknologi og sosiale medier, der vi blir lokket til et liv som ikke er bra for våre kropper, og innen bioteknologi, der genredigering, preimplantasjonsdiagnostikk og ikke-invasiv fostertestinger er eksempler på områder som er komplisert å navigere i.

Svenaeus bruker eksempler som utmattelse, kronisk smerte, nevrasteni og PTSD for å vise hva som skjer dersom vi ikke lytter til kroppen – til den menneskenaturen som vi er som biologiske organismer og som personer.

Med eksempler viser han at kroppens kompass er feilbarlig. Likevel holder Svenaeus fast ved at det naturlige i kroppens kompass er et ufravikelig instrument for det å orientere seg som menneske i verden.

Han viser hvordan fenomenologien kan brukes til å navigere i kontroversielt farvann og går direkte i rette med (og delvis til angrep på) queer-teorien, transhumanismen og posthumanismen.

Det er modig gjort, for som han selv viser, har mange fått problemer av å reise kritiske (politisk ukorrekte) vitenskapelige spørsmål.

Hva med kjønn?

En skeptisk leser vil nok stusse over kompassmetaforen og ønske seg enda mer konkrete eksempler på hvordan den enkeltes kroppslighet kan brukes til å løse de mange vanskelige spørsmålene som helsefagene og samfunnet står overfor.

Siden kjønnsidentitet drøftes inngående og ICD-11 nevnes eksplisitt, er det underlig at ikke kjønnsinkongruens (klassifisert som Z76.8 i ICD- 10) drøftes nærmere.

Vi må lytte til naturen i oss – til kroppen – til det som konstituerer oss som levende, tenkende, følende og interagerende vesener.

Mange vil også savne andre tilnærminger til det naturlige enn det Svenaeus drøfter, men det er det fenomenologiske – hvordan kroppen konstituerer oss som mennesker og vår relasjon til omverdenen – som er hans anliggende.

I den forbindelse kan det være vanskelig for den uinnvidde leser å se hvordan hans analyser springer ut av de tenkerne som han bygger på og viser til: Heidegger, Husserl, Merleau-Ponty og andre.

Boken er skrevet på ett lett forståelig svensk, som gjør den lett å lese. De ulike kapitlene kan også leses uavhengig av hverandre, men belyser det samme fenomenet på ulike områder: Naturen kan være et nyttig kompass i bruk på et stadig mer komplekst og omskiftelig kart i et høyst kupert terreng.

Vi må lytte til naturen i oss – til kroppen, ikke bare forstått som summen av organer, funksjoner og prosesser, men primært som levd liv – som det som konstituerer oss som levende, tenkende, følende og interagerende vesener. Det er viktig ikke minst for den psykiske helsen.