Hva trenger vi for å få til tverrfaglig samarbeid om barn?

Barns behov for hjelp, forståelse og forebygging av vold og overgrep får en faglig forankring og en referanseramme i Killéns bok. Hun belyser tydelig og klart hva som bør forventes av kompetanse og tverrfaglig samarbeid i profesjonene.

Noen av metodene Killén viser i boken, er utviklet med henblikk på forskning, men verktøyene handler ikke bare om standardisering, objektivisering og måling. I denne boken handler det hele om en grunnlagsforståelse og samarbeid i stedet for å bruke sjekklister for vanskelige og kompliserte situasjoner som blir forenklet, og dermed får liten verdi. Alvorlige momenter kan nemlig ikke likestilles med mindre alvorlige momenter.

Det geniale med denne boken er at flere av metodene som formidles i boken, kan anvendes av sykepleiere, helsesykepleiere, lærere, barnehagelærere, sosionomer, barnevernsarbeidere, vernepleiere og barneansvarlige ved institusjoner hvor foreldre er i behandling. Metodene har vært anvendt i en årrekke av erfarne praktikere ved en tverrfaglig videreutdanning som forfatteren i en årrekke har drevet med i Danmark.

Relasjonen mellom foreldre og barn er sentralt, men har vært et forsømt tema i undersøkelser av utsatte barn og foreldre.

Killén dokumenterte de viktigste foreldrefunksjonene i forbindelse med sitt doktorarbeid for 30 år siden. Foreldrefunksjonene er nå videreutviklet, nyansert og bekreftet av tilknytningsforskning og teori. Foreldres oppvekst og tilknytning har avgjørende betydning for deres utvikling som omsorgspersoner. I dag vet vi hva utrygg oppvekst fører til. Derfor må vi øke kompetansen om dette i grunnutdanningene.

I boken viser Killén hvordan vi kan bruke en av metodene Adult Attachment-Intervju (AAI) i undersøkelsen. Intervjuet har i seg selv en terapeutisk eller hjelpende funksjon. Sentralt i undersøkelsesarbeidet er å få klarhet i foreldrenes indre arbeidsmodell av barnet (IWMC).

Det baserer seg på et enkelt intervju hvor vi formidler til foreldrene hvilken forståelse vi får av utfordringene de har. Dette er avgjørende i intervjuet og bidrar til å styrke foreldrene i deres utvikling som foreldre. Det krever en yrkesutøver med anvendbar tverrfaglig kompetanse og relasjonskompetanse.

Relasjonen mellom foreldre og barn er sentralt, men har vært et forsømt tema i undersøkelser av utsatte barn og foreldre. Boken presenterer en observasjonsmetode, Care Index (CI), som forfatteren har brukt både i forskning og i klinisk praksis som sakkyndig.

Denne metoden innlemmer kunnskap fra forskning om risiko- og omsorgssvikt, tilknytningsforskning og videoopptak. CI gjør det mulig å differensiere mellom «godt nok», «risiko» og «samspill» i situasjoner med omsorgssvikt.

Både IWMC og CI er velegnet for flere profesjoner som arbeider med barn, og helsesykepleiere som driver selektivt forebyggende arbeid. Det gjelder også en annen metode som presenteres i boken, som handler om å undersøke foreldrenes mentaliseringsevne.

Hvordan vi kan snakke med barn uten at de skal bære sin egen bevisbyrde, er viktig.

Undersøkelser og tverrfaglig samarbeid om vern av barn er noen av de svakeste leddene i selektivt forebyggende arbeid og behandling. Hvis vi skal kunne forebygge og behandle, forutsetter det forståelse, og forståelse må bygge på faglig forankrede undersøkelser.

Omsorgssvikt og overgrep har et komplisert og sammensatt årsaksforhold der stress, nettverk, samlivsforhold og personlighetsforhold hos både barnet og foreldrene spiller inn. Også årsaksforhold forankret i både samfunnsmessige og kulturelle forhold har innvirkning.

Et så sammensatt og omfattende arbeid som utsatte barn representerer, krever tverrfaglig samarbeid. Det har vært snakket og skrevet om tverrfaglig samarbeid i mange år uten at vi har kommet særlig langt. Killén presenterer i boken en systematisk modell som hun har gode erfaringer med.

Uansett er den enkelte profesjonsutøverens relasjonskompetanse – evne til empati, respekt, innlevelse, forståelse, åpenhet og selvinnsikt – helt avgjørende for hvor gode undersøkelser vi kan gjennomføre, og hvor godt samarbeid vi er i stand til å etablere med både foreldre og barn.

Hvordan vi kan snakke med barn uten at de skal bære sin egen bevisbyrde, er viktig. Relasjonskompetansen handler også om vår forståelse av oss selv og de mekanismene vi anvender for å beskytte oss selv i vanskelige følelsesmessige situasjoner.

Svakheten ved boken er at forfatteren kunne ha løftet frem flere etiske problemstillinger knyttet til de ulike delene av tiltakskjeden (fra bekymringsfasen til sluttfasen), særlig med henblikk på minoritetsspråklige. Her kunne flere aspekter ved kultur, etnisitet og anvendelse av tolk osv. i slike miljøer vært mer problematisert og gode løsninger vært presentert.

Boken er viktig fordi alle har et ansvar for barn som lider, og profesjonsutdanningene bør styrkes for at nyutdannede (og velutdannede) skal bli bevisste, oppmerksomme, i stand til å identifisere og vurdere om det er grunnlag for bekymring som skal meldes. Vi må ikke stoppe fordi det gjør for vondt å ta smerten innover seg.