Praktisk bok om klinisk forskning

Å utvikle helsefaglig forskning med bidrag fra ulike fagområder er viktig for å gjøre helsetjenestene stadig bedre for dem som mottar tjenestene. I Klinisk forskning innen helsefag finner du elementer som er viktige for å få frem god forskning i klinikken, og praktiske eksempler på forskning fra idé til gjennomført prosjekt.

Boka er inndelt i 16 kapitler og er organisert i to hoveddeler. Del en har overskriften «Kvalitet på forskning» og tar for seg viktige temaer som kvalitetssikring, ulike forskningsdesign, oppbygning av forskningsgrupper, forskningsformidling, brukermedvirkning og etikk i forskning.

Del to har overskriften «Eksempler og gode råd». Her finner du et knippe kapitler med praktiske råd om å skrive CV, utvikle forskningssøknad, søke litteratur og skaffe forskningsfinansiering. Du finner også flere gode og interessante eksempler på hvordan sykepleiere har utviklet forskningsprosjekter og gjennomført både master- og ph.d.-prosjekter i klinikken.

Bokas redaktører, Tone Rustøen og Anners Lerdal, er begge erfarne og dyktige kliniske forskere og har selv bidratt til de fleste av bokas kapitler. I tillegg har de med seg et knippe på ti andre fagfolk som (med)forfattere på ulike kapitler.

Kapitlet om brukermedvirkning i forskning er skrevet av en vernepleier og en ergoterapeut, og kapitlet om kildekritikk og litteratursøk har en bibliotekar som hovedforfatter. Ellers er alle bidragsyterne sykepleiere med bakgrunn fra klinisk arbeid og klinisk forskning, primært i sykehus og sykehjem.

Boka retter seg mot en bred målgruppe. Enkelte av kapitlene henvender seg primært til bachelorstudenter og helsepersonell. Andre kommer med råd og tips som er mer aktuelle for ph.d.-stipendiater og postdoktorer som ønsker å bygge en karriere videre innen akademia.

Dette gjør at boka kan fremstå som litt sprikende. Men det er likevel ikke noe stort problem, da det er fullt mulig å plukke ut kapitler som kan brukes på ulike nivåer og til ulike målgrupper og formål.

Det jeg savner, er en refleksjon over hvordan helsefaglig forskning kan nyttiggjøre ulike perspektiver og forskningstilganger. Selv om det er viet noe plass til kvalitative studier, kan det virke som et underliggende premiss at god klinisk helseforskning primært er kvantitativ og befinner seg innenfor et medisinsk paradigme.

Det er i og for seg helt greit at Rustøen og Lerdal velger å operere med en smal forståelse av klinisk forskning. Men jeg kunne ønsket meg en større tydelighet omkring dette, ikke minst siden boka har intensjoner om å være tverrfaglig og inkludere perspektiver fra ulike helsefag.