– Flytter beina seg, flytter tankene seg

Det er en våt tirsdag formiddag. Bladene på trærne lyser i høstfarger. Lone Snøtun og Karen-Marie Øvren er kledd for tur. Runden starter med om lag 10 minutters gange fra Nes kommunes helsekontor i Årnes sentrum. Øvren har hatt samtaleturer med sykepleier Snøtun over noen år.

Da Norge «stengte ned» i mars, måtte kommunen, som alle andre, tilpasse seg en ny situasjon. Det ble blant annet begrensninger på å ha samtaler med pasienter på kontoret.

– Klientene er godt oppdratt. På regnværsdager kommer de med regnjakke og paraply. Å sitte på kontoret er ikke et godt alternativ nå, sier Snøtun.

«Walk and talk»

Lone Snøtun jobber i avdeling for psykisk helse og avhengighet. Hun har tatt friluft på alvor: Det har bare blitt fem samtaler inne på kontoret fra mars til i dag. Resten av samtalene har vært «walk and talk», eller andre plasser ute i friluft tilpasset klientene eller samtalens innhold.

Hun mener at gåturene har flere gode effekter.

– Det minsker smittepresset, og fysisk aktivitet og psykisk helse henger sammen, sier Snøtun.

Tilbakemeldinger fra klientene er at det er lettere å snakke om vanskelige temaer når de er ute, forteller hun. Samtaleformen gir mindre øyekontakt, som for noen gjør at det blir bedre flyt i praten.

Hennes mantra er:
– Flytter beina seg, flytter tankene seg.

Spesialsykepleieren er opptatt av pulsens og pustens betydning.

– Når man går, må man automatisk puste. Mange puster høyt opp i brystet, sier hun.

Ikke turtvang

Da Øvren begynte i samtale hos Snøtun, møttes de omtrent en gang i uken. I starten ville hun ikke være med på tur.

– Ingen blir presset til å gå tur. De må få bestemme selv, sier Snøtun.

Øvren føler merkbar effekt av å ta samtalene ute i frisk luft. Det gir mer frihet enn på kontoret, og det er lettere å gjennomføre pusteøvelser ute.

Hun sender Snøtun et stort smil.

– Jeg er et medmenneske. Terapeut- og klientrollen blir visket litt ut i ull og goretex, sier Snøtun.

Nå treffes de ikke like ofte. Øvren er i gang med studier, men fortsatt har de samtaler. Snøtun får også tilstandsrapport på sms og vil gjerne være oppdatert på hvordan eksamener har gått.

Pusterom i det fri

Det er ikke helt tilfeldig at Snøtun tilpasser koronasituasjonen ute med pasienter. Hun har master i friluftsliv og psykisk helse fra Oslomet i 2016.

– Det gjør meg selv godt å komme ut i frisk luft, sier hun.

Hun viser til forskning som viser at 20 minutter ute i naturen reduserer stresshormonene i kroppen, og at dagslys spiller en viktig rolle for kroppens døgnrytme. Sansene aktiveres, og oppmerksomheten endres. Derfor prøver hun ved hjemmebesøk hos klienter som sitter mye inne, å få dem med ut. Mange kan sitte bak nedtrukne rullegardiner store deler av dagen. 

Snøtun refererer også til forskning som viser at å se vakker natur øker nivået av signalstoffer i hjernen som bidrar til følelse av velvære.

– Jeg har pasienter med mye angst, som sover og spiser dårlig. Det er en vond spiral som må endres. Sykepleierens oppgave er å ta vare på både psykisk og fysisk helse, så det er viktig å etablere vaner, sier hun.

Flere turer om dagen

Friluftsglade Snøtun har skapt en ny trend på avdelingen. Flere kolleger har adoptert samtaleformen. De er 5 psykiatriske sykepleiere i kommunen, og nå tar halvparten med seg en bruker ut på tur i løpet av dagen.

Arbeidsdagen til Snøtun kan se slik ut:

• 08–09 morgenmøte på avdelingen
• 09–10 oppmøte med pasient på kontor og ut på tur
• 10–11 ny pasient og tur
• 11–12 matpakke, skrive journal fra pasienter på tur og telefontid
• 12–13 ny pasient og tur
• 13–14 ny pasient og tur
• 14–16 kontorarbeid, skrive journal fra pasienter på tur

Etter tursamtalene blir det en del notatskriving på kontoret. Hun sender for eksempel kopier og lenker på e-post til brukerne om temaer de har snakket om.

– Hjemme har jeg en tykk perm med utskrifter jeg har fått, sier Øvren.

Men det er ikke uvanlig at verktøyene som sorteringssirkelen og den kognitive diamant blir tegnet opp i grusen med pinne eller joggesko.

Redd for stigmatisering

Det har blitt mange turer på Øvren og Snøtun. Runden de oftest går, tar omtrent 45 minutter.

De setter seg ned ved et bord med utsikt over Glomma. Fargeglade kopper fylles opp med kaffe fra termos.

– Jeg pleier å si at du tar med kaffe, og jeg tar med sjokolade, sier Snøtun.

For noen er samtaleformen en barriere. Kommunen er liten, og ikke alle synes det er like gøy å bli gjenkjent med en psykiatrisk sykepleier.

– Jeg går alltid i sivil. Jakken med Nes kommunes logo henger på kontoret. Det står jo ikke skrevet i panna at jeg er psykiatrisk sykepleier, sier hun.

– Å bli gjenkjent var et minus i starten, sier Øvren.

– Det tar jeg hensyn til. Da kjører vi et stykke og går der, eller bare sitter ved et rolig vann, sier Snøtun. 

De er begge enige om at det er flere fordeler enn ulemper ved å komme seg ut.

– Å gå tur er verdens beste medisin, men det er kanskje å påstå mye. Men bedrer i alle fall psykisk helse og er helt uten bivirkninger, reseptfritt og gratis, sier Snøtun leende.