Eksponering for smerte gir helbredelse

Basal eksponeringsterapi – BET – smak på navnet. Det høres grunnleggende utfordrende ut, ikke sant? For hvem er det som egentlig tør å møte sine innerste demoner, det vi er aller mest redd for, det vi kanskje skyver unna og flykter fra?

Ved Vestre Viken HF har man i 20 år tilbudt pasienter med store helseutfordringer, de ofte omtalte «behandlingsresistente» som psykisk helsevern nærmest har gitt opp, en behandling der pasienten under trygge rammer blir gitt det ansvar det faktisk er å leve sitt eget liv. Pasientene som kommer dit, har gjerne opplevd årevis med alvorlig selvskadings- og selvmordsproblematikk, ødeleggende angst og opplevelse av fremmedgjorthet. Mange har hatt utallige innleggelser på både somatiske og psykiatriske avdelinger og har prøvd det meste av behandlinger uten å få det bedre. Ved Vestre Viken får mange av dem som gjennomgår det flere måneder lange behandlingsopplegget, tilbake troen på at de kan klare å leve med sine følelser, akseptere vonde erfaringer og ta i bruk egne ressurser for å leve et godt liv.

Det høres nesten for godt ut til å være sant, men Inn i katastrofelandskapet har overbevist meg om at denne tankegangen er noe norsk psykisk helsevern må få øynene opp for, snarest.

Hovedmålet for behandlingen er ifølge forfatterne at pasienten slutter å unnvike smerten og eksponerer seg for den. Målet er ikke å lindre håpløshet, ensomhet og sorg, men å hjelpe pasienten til å forholde seg til det som er, her og nå, i god mindfulness-tradisjon. «… eksponering og aksept; vi velger å gå inn i smerten (handling) istedenfor bort fra den, og når vi er i smerten, velger vi å omfavne opplevelsen av smerte (holdning) istedenfor å kjempe mot denne opplevelsen».

Fire tidligere pasienter skriver om sine første erfaringer fra psykisk helsevern. Det er sørgelig lesning; tvang og beltelegging fratok dem all verdighet, så kom diagnosene, ofte etter få og overflatiske konsultasjoner med stadig skiftende behandlere, med påfølgende kraftig medisinering. I behandlingen med BET fikk de verdigheten og autonomien tilbake – de ble møtt som voksne mennesker med evne til å ta ansvar for sine egne liv. Også en forelder beskriver sin maktesløshet og sorg over et barn som nesten gikk til grunne i møtet med helsevesenet, det burde ikke få lov til å være slik.

Boka er lettlest, gir en god innføring i hva BET er og diskuterer psykisk helsevern i dag. Forfatterne mener fokuset på den medisinske forklaringsmodellen og diagnoser, på symptomer som skal dempes og fjernes, fratar pasientene menneskeverdet og skaper avstand mellom pasient og behandlere. Pasienten kan bli passivisert og umyndiggjort, framfor å lære seg at livet er smertefullt, for oss alle, og at det er noe man må lære seg å leve med.

Avslutningsvis diskuterer forfatterne disse pasientenes erfaringer, og konstaterer at behandlingen de tidligere fikk, bidro til å opprettholde sykdommen og hjalp dem ikke videre på veien.

Forfatterne påpeker at BET-behandling ikke er for alle, men resultatene er gode: de fleste som har gjennomført, bor for seg selv, halvparten klarer seg uten bistand fra psykisk helsevern og hver tredje har fått seg arbeid.

BET-behandling er under utbredelse, det tilbys utdanning til helsepersonell fra andre helseforetak, og flere DPS-er og ulike institusjoner har startet implementeringen av denne respektfulle, verdibaserte måten å arbeide på.

Boka anbefales derfor ikke bare til den gjengse fagperson med interesse for, eller som jobber med, psykisk helsevern, men i høyeste grad til våre helsemyndigheter, som burde reise til BET-avdelingen, møte pasientene og deres behandlere og begynne å legge en slagplan for å få dette ut i psykisk helsefeltet. Nå.