Oppdatert fagbok om demens

Det er blitt en fyldig og nyttig kunnskapsbasert fagbok for alle sykepleiere som arbeider med personer med demens med bidrag fra flere kjente forskere innenfor demensomsorg. Helsedirektoratets nasjonale retningslinje for demens med sin vektlegging av personsentrert omsorg er retningsgivende i denne utgaven.

Boken tar opp en rekke sentrale temaer som kommunikasjon med personer med demens, inkludert Marte Meo-veiledning, tilrettelegging av fysisk miljø, velferdsteknologi, håndtering av utfordrende atferd, miljøbehandling, seksualitet, samarbeid med og tiltak for pårørende, selvbestemmelse og tvang. Spesielle kapitler er viet yngre med demens, personer med utviklingshemming og demens, samt lindrende behandling til demenssyke.

Bokens styrke ligger i de kapitlene der hver forfatter har fått skrive om sitt spesialområde, det vil si 13 av 15 kapitler. Det er en ren glede å lese disse fyldige men likevel konsise oppsummeringene av aktuell kunnskap på området. Kapitlene bindes sammen av fortellingen om Anna som rammes av demenssykdom, og hennes og familiens reise gjennom sykdommen. Dette gir en fin bakgrunn og gir kontinuitet i fremstillingen.

Teksten er lettlest, med rikelig av oppdaterte referanser. Det er få illustrasjoner, i hovedsak illustrasjonsfoto forestillende gamle mennesker. Det er også noen figurer og diagram.

To ulike modeller for håndtering av utfordrende atferd blir presentert, VIPS praksismodell og TID-modellen. Dette er dog bare små smakebiter, da spesielt VIPS-modellen er beskyttet og det bare er mulig å få tilgang til den ved å kjøpe kurs. TID er mere tilgjengelig, og det henvises da også til nettsiden for dette.

I kontrast til de i øvrig glimrende kapitlene står de overordnede kapitlene «Hva er demens?» og «Utredning og diagnostikk». De fremstår som litt famlende, og bygger på mange sitater fra Engedal og Haugens lærebok. Der er også en del direkte feil. For eksempel er beskrivelsen av klokketesten KT-NR3 ikke korrekt. Beskrivelsen av bildeundersøkelser vier mye plass til SPECT, med en referanse til Anne Rita Øksengårds 17 år gamle doktorgradsarbeid. Det har skjedd mye innenfor bildediagnostikken de siste 20 årene som kanskje burde ha fått mere plass her. Jeg tror redaktørene hadde vunnet på å engasjere andre forfattere til disse to kapitlene, forfattere av samme kaliber som de har valgt til øvrige kapitler