Nyttig hjelp til utsatte helsearbeidere

Arbeidstilsynet melder om økning i innrapporterte volds- og trusselhendelser. Som ansatt i helse- og sosialsektoren er en mer utsatt for vold og trusler enn ansatte i politiet. Denne boka er et godt litterært tilskudd for å forebygge hendelser og innfri arbeidsmiljølovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Innholdet er faglig og forskningsmessig solid fundert.

Forfatterne er fagfolk med lang erfaring innen feltet volds- og trusselproblematikk. Ole Andre Bråten har utdanning fra Forsvaret, Politihøgskolen og Psykologisk institutt. Han har bred undervisningserfaring på høgskole- og universitetsnivå. I tillegg driver han og medforfatter Anette Falkum, som er sykepleier med ledererfaring fra helse- og sosialsektoren, med forebyggende arbeid. De gir bistand til blant annet risikoanalyse, øvelse/trening, veiledning, kompetanseutvikling med mer.

Tungvektere til tross, boken er likevel lettlest. Den praktiske tilnærmingen er godt forfattet og engasjerer leseren. Den eksemplifiserer fallgruver man kan gå i, både psykologisk og mellommenneskelig sett, men også ved mangel på kompetanse og øvelse. Boken gir kunnskap, råd og eksempler ved alle disse sidene av det forebyggende og praktiske arbeidet.

Håndboken i konflikthåndtering retter seg primært mot helse- og sosialsektoren, som tittelen viser. Dette er typer arbeidsplasser som gir omsorgstjenester, helsetjenester og sosiale tjenester. Sektoren spenner vidt, alt ifra psykiatriske avdelinger, sykehjem, NAV-kontor, hjemmebaserte tjenester til for eksempel boliger for rus og psykiatri. Ansatte har over dobbelt så stor risiko for å bli utsatt for vold og trusler innen helse- og sosialsektoren, målt opp mot andre yrkesgrupper. Særlig er vernepleiere, sosialarbeidere, pleie- og omsorgsarbeidere og sykepleiere utsatte.

Vold og trusler øker i omfang. For eksempel beskriver 17 prosent av sykepleiere at de opplever vold og trusler hver måned på jobb. Boken gir kunnskap om hvordan man kan jobbe forebyggende og helsefremmende. Den gir et godt teoretisk rammeverk, og har mål om å bidra til økt trygghet for ansatte i helsesektoren. Å øke kunnskapen vil kunne påvirke både trivselen på jobb, arbeidshelsen og sykefraværet.

En annen styrke ved boken er at temaet er satt inn i vår tid. Blant annet blir nyere forskning på digitale konflikter belyst, for eksempel dem som utspiller seg i sosiale medier. Når hele en av ti frykter for å bli rammet av digitale konflikter, er det nødvendig at boken har et eget avsnitt som går på netthets og liknende.

Selv jobber jeg med HMS, forebygging, opplæring av ledere og oppfølging av ansatte etter volds- og trusselhendelser. Da er det betryggende å se koplingene mellom lov og forskrift og svarene boken gir. Viktig og riktig er det at forfatterne tydelig viser arbeidsgivers ansvar i HMS-arbeidet. Dersom jeg skal si at jeg savner noe, er det tydeliggjøring av verneombudets og bedriftshelsetjenestens rolle i dette forebyggende arbeidet.

Jeg skulle ønske boken ble pensum for alle studenter innen helse- og sosialfaglige studieretninger. Og dersom du jobber som sykepleier i et risikoutsatt felt, vil jeg anbefale at du leser den som en håndbok. Selv de som ha lang erfaring og mye kunnskap fra før, vil kunne lære noe nytt.