Livet i den vonde kroppen

Opptil tre prosent av kvinner i fruktbar alder i Norge har symptomgivende endometriose. Som mange andre kroniske sykdommer, er dette noe vi snakker lite om. En roman om en endometriosesyk kvinnes livsutfoldelse skal vi ta imot med åpne armer. At det i tillegg er en veldig god roman, gjør utgivelsen desto mer kjærkommen.

Hovedpersonen Laura har under hele oppveksten vært plaget av kraftige allergier og vært inn og ut av sykehus. Som ung kvinne får hun også endometriose og må gjennom flere operasjoner og krevende behandlinger. Hun lever med konstante smerter. Når vi møter henne i boka, er hun bosatt i New York – alene og med en liten datter etter en skilsmisse. Herfra tar boka oss baklengs gjennom de foregående tjue årene.

Endometriose, ja, men boka handler vel så mye om å leve med kronisk sykdom, eller det å leve i en kropp som begrenser og setter premisser. Det gjelder jo for så vidt alle, men det er når kroppen din ikke tillater deg å gjør det som forventes av deg, at dette premisset «å leve i en kropp» blir tydeliggjort.

Det er lettere å være kronisk syk i New York enn hjemme, hevder hovedpersonen. Alle har en bagasje, men det gjelder å eie den. Og det gjør virkelig Havelin. Hun tar seg plass og rom til å dykke ned i smerten, ubehaget og begrensningen. Hun går elegant og selvsikkert inn i tabufelter som det umulige i å skulle ta imot og ta imot, men allikevel ikke være fornøyd. Å forventes å være takknemlig for smuler av det alle andre tar for gitt. Å måtte høre på andres tilfeldige råd og tåle at alle tror at om du bare gjør det rette så vil du bli bedre. Å kjenne på følelsen av at ingen orker å høre på alt det du trenger å fortelle om hva du går igjennom. Hun skriver lett og selvfølgelig om sex i en smertepreget kropp og om alle samlivsproblemene som følger med kronisk sykdom.

Språklig er ikke boka helt perfekt, men forfatteren har en god penn. Det er mange virkelig treffende formuleringer og hun har en god teft for beskrivende situasjoner og metaforer. Åpningsavsnittet er noe av det beste jeg har lest på lenge. Både forfatter og hovedperson er bosatt i New York, og det gjør at engelskinnslaget, som ofte kan oppleves som litt påklistret, hos henne sklir pent og naturlig inn i teksten. Den motsatt kronologiske strukturen gir også en original drift i fortellingen.

Boka inneholder også noen mer reflekterende – nesten essayistiske partier – der særlig kulturforskjeller mellom Norge og New York er interessant lesning. Det får i hvert fall denne leseren til å gjøre seg noen viktige refleksjoner over om det er noe med norsk kultur som gjør det ekstra vanskelig å ha andre behov enn normen tillater.

Vi som jobber i helsevesenet treffer stadig på mennesker som har levd med kronisk sykdom og smerte over lang tid. Å få se helsevesenet fra en kronikers perspektiv, er vekkende lesning. Et sted skriver hun: «Jeg har livslang trening i å se normal ut. Ingen kan se at jeg bare så vidt overlever». Boka konfronterer meg som sykepleier med spørsmål om det er slik at våre ideer om hvordan relasjonen mellom pasient og behandler skal være, og ikke minst hvordan en lidende skal oppføre seg og hvordan sykdom skal utspille seg, ikke passer med behovene en kronisk pasient har. Havelins roman viser oss at kronisk syke trenger å bli møtt på en annen måte.

I boka dukker det opp, som et metaforisk innslag, korte leksikalske beskrivelser av ulike kunstløpelementer. De små presise kunststykkene på isen blir en metafor for balansegangen Laura går på mellom den premissgivende kroppen, kravene og forventningene utenfra og hennes eget behov for livsutfoldelse. Vi som helsepersonell burde kunne være en støtte, ikke enda en kompliserende faktor i denne balansekunsten. Å lese denne boka er en god begynnelse!