Kullet fra 13-blokka har holdt sammen i 50 år

– Vi omgås ikke til vanlig, men når vi møtes, er det som det var i går, sier Marit Busengdal.

Bodde sammen

Busengdal er en av de 32 sykepleierne som ble uteksaminert fra Norges Røde Kors' sykepleieskole i 1969. I forrige uke feiret de at det var 50 år siden de ble offentlig godkjente sykepleiere – og 50 år med godt samhold etter skolen.

I januar 1969 ble de 32 sykepleierne uteksaminert fra Røde Kors Sykepleieskole i Oslo og Akershus, på Lørenskog. I mars samme år var det høytidelig eksamensfest.

Da kunne de se tilbake til tre år med skole og samboerskap. Den gangen bodde sykepleierelevene sammen under utdanningen, de var gjengen fra 13-blokka. De hadde eget rom, små hybler på 7 kvadrat, men felles stue, bad og tekjøkken.

Måltidene spiste de på sykehuset, hvor de også jobbet, hadde undervisning og brettet tupfere innimellom slagene.

Flere trekker frem det at de levde og bodde så tett mens de tok sykepleierskolen, som mye av grunnen til det sterke kull-fellesskapet.

– Når vi er på reiser, ender vi faktisk med å bo sammen med den vi bodde med i praksisperiodene på Blakstad og Røde Kors-klinikken, forteller Busengdal.

I disse praksisperiode måtte de nemlig bytte enerom med dobbeltrom.

Spredt etter skolen

– Kullbildet er tatt 6. mars 1969, på vår eksamensfest, forteller Marit Busengdal. 

– Vi var da godt i gang med pliktåret.

Etter pliktåret i 1969 ble sykepleierne spredt utover landet. Noen dro til Bodø, noen til Stavanger, andre endte opp i Risør. Noen dro utenlands for kortere eller lengre perioder, og mange slo seg ned på Østlandet. 

– Vi har hele tiden markert hvert femte år som offentlig godkjente sykepleiere, etter hvert også hvert femte år i forhold til da vi startet utdanningen.

Lunsj med nachspiel

Men gjengen trives så godt sammen at de innførte enda et møtepunkt: 

– Vi møtes til lunsj på Aker Brygge en gang hver sommer. Det har vi gjort de siste 20 årene. Det er rundt 20 som kommer hver gang, dit kommer folk fra både Trøndelag og Rogaland, sier hun og tilføyer: 

– Det er vel den eneste lunsjen jeg vet om som har nachspiel.

– Vi er hele tiden i de samme livsfasene. Barn, skilsmisser, barnebarn, pensjonisttilværelsen. Det har stor verdi å møtes og utveksle erfaringer om det livet vi har her og nå også, sier hun.

De er nå 27 gjenlevende fra kullet, og 19 kom for å markere jubileet. Kullet møttes til en todagers feiring, og omvisning på Ahus og Oslomet var blant punktene på programmet. 

Nytt sykehus

– Hvor sto høyblokka? Blir det i den himmelretningen? spør Sigrid Leonore Lindstøl og peker.

Sammen med omviser Mona Bråthen Johansen forsøker de å lokalisere akkurat hvor de er i forhold til hvor de var, mens de går gjennom korridorene på Ahus.

Noen av sykepleierne har vært på Ahus før, som ansatte eller som pårørende. For andre er det helt nytt. 

Det er ikke mange spor etter gamle SiA.

Forskjellige karrierer

Samlet har de mye sykepleiefaglig kunnskap, med god spredning i fagfelt og yrkeskarrierer.

En av jubilantene, Helen Aschehoug, har for eksempel hatt mesteparten av sin yrkestid som bedriftssykepleier i politiet. Der har hun jobbet med blant annet reisemedisin og vaksiner. Sigrid Leonore Lindstøl tok spesialskole for psykiatrisk sykepleie, og har jobbet i mange år i psykisk helsevern. 

Ragnhild Fagerås har vært styrer på et sykehjem i Marker. Hun tar fremdeles sykepleiervakter og drar hjem til helgejobb og nattevakt etter jubileumsfeiringen.

– Jeg får pensjonistlønn nå, men jeg trives veldig godt og får energi av å jobbe med eldre og å møte kolleger, sier hun.

Nålene

De har alle mange felles historier fra elevtiden. Elevene hadde ansvarsvakter på natt for hver sine avdelinger. Å ha ansvarsvakt på kirurgisk avdeling, føde eller barsel var et stort ansvar, minnes de.

At det var en annen tid, får de stadig påminnelser om mens de guides rundt på Ahus:

– Tenk det, du, kommenterer en. – Vi satt og brettet tupfere, vi. Og når man fødte, var man inne på sykehuset i en uke, sier hun.

– Minst! Legger en annen til, mens omvisningen går gjennom fødeavdelingen i femte etasje.

– Nå er det inn og ut på et par dager.

Robottraller og uniformsautomat blir behørig kommentert, og spørsmålene er mange. Hvordan vet roboten hvor den skal? Hvor mange bukser kan man hente ut av automaten? Hvor leverer man uniformen etter bruk?

De trekker paralleller:

– Uniformene våre måtte ha stive krager. Og så hadde vi nålen oppi her, sier Helen Aschehoug og samler to fingre ved halsgropa. 

Nålene i halsen fortalte hvilke skoler de kom fra.

– Jeg har fremdeles uniformen hjemme, sier en.

– Jeg også, sier en annen.

Se de samstemte damene her:

Les også:

Norges første sykepleierskole fyller 150 år