Meningen med kreften

I Rebecca Wexelsens første roman møter vi en ung jente som nettopp har begynt å studere astrofysikk på universitetet. I denne første, vanskelige studentfasen er hun ensom og føler at hun ikke har noen retning i livet. Da hun oppdager en fettkul som viser seg å være kreft, endrer livet hennes seg, og hun flytter inn på pasienthotellet for å få behandling.

Romanen har en vri på historien om kreftpasienten som kunne blitt interessant. Kreftdiagnosen, behandlingen og de eksistensielle spørsmålene som vanligvis kommer opp i denne typen romaner, er behandlet som en liten parentes, noe som på en måte er befriende. Kreften blir inngangen til et mer selvstendig liv for hovedpersonen, og etter hvert bruker hun den bevisst for å få oppmerksomhet og sympati. Fra ensomheten og ingenmannslandfølelsen på hybelen opplever hun nå et fellesskap som hun ikke ønsker å forlate. Dermed vikler hun seg i et nett av løgner.

Wexelsen skriver i et språk som flyter godt, men samtidig er det som om hovedpersonens følelsesmessige nummenhet griper over i teksten og gjør den litt uengasjerende. I tillegg har handlingen i boken en del andre svært forstyrrende elementer. Hovedpersonens fokus på forholdet til menneskene rundt henne fremfor egen overlevelse er en skjør balansegang som dessverre tipper litt over mot det usannsynlige. Da hun blir erklært frisk, lyver hun om at hun er dårligere og blir boende på pasienthotellet på ubestemt tid. Med bare litt kjennskap til helsevesenet blir dette totalt usannsynlig, da det ville forutsette at behandlende avdeling og hotellet ikke hadde noen kommunikasjon med hverandre. På toppen av det hele begynner en av de frivillige hjelperne å organisere pasientene til en aksjon for å gjenåpne et basseng som er infisert med legionellabakterier, noe som igjen neppe ville skje. En vil tro at en legionellautbrudd ville bli sanert temmelig raskt. For ikke å snakke om at de fleste i behandling for kreft har annet å bruke kreftene på enn å demonstrere. 

Disse sentrale elementene blir svært forstyrrende, slik at romanen til tross for en god utvikling hos hovedpersonen og en til tider fornøyelig karikering av de ivrige frivillige hjelperne blir mindre vellykket enn den kunne vært.