Praktbok om døden

De siste tjue årene har vi i økende grad latt døden få mer plass i den offentlige samtalen. At det fortsatt er et følsomt tema, er det likevel ingen tvil om. Derfor må jeg si at det er med en viss entusiasme jeg tar imot denne praktboka om døden fra Humanist forlag. I format og design er den det vi kaller en coffeetable-bok – en sånn man lar ligge framme fordi den er vakker og inspirerende. Det er i seg selv en aldri så liten tabuknuser.

Miriam Lund Knapstad og June Westervel, to av Aftenpostens featurejournalister, har fått boltre seg over 150 romslige sider sammen med fotograf Martin Slottemo Lyngstad. Det er velskrevne tekster som veksler mellom feature, intervjuer og en og annen jeg-fortelling.

Boken har et flott anslag der vi over femti sider følger kreftsyke Anne Karin gjennom det siste året og inn i døden. Fortelleren er en tilbaketrukken journalist som selv tar liten plass. Forfatterne skildrer forløpet på en nær og varm måte, men aldri sentimentalt, stiller modige spørsmål og får modige svar tilbake.

Fotograf Martin Slottemo Lyngstad har et godt øye for de beskrivende detaljene og de viktige situasjonene. Som når Anne Karins kropp, rullet inn i et laken, løftes over på båra av profesjonelle begravelsesbyråhender. Fotografiene får velfortjent mye plass, og sidene er nydelig tegnet ut.

Videre i boka treffer vi ulike aktører som har med døden å gjøre, og vi presenteres for en god blanding av kunnskap og refleksjoner gjennom intervjuer med fagfolk. Forfatterne går inn i flere problemstillinger som vi i helsevesenet gjerne snakker mye om på vaktrommet, men for lite om med pasientene. Som, når er det nok behandling? Vi treffer intensivlegen som alltid vil behandle dersom det er tvil og kreftlege Svein Kaasa som er bekymret for både nytten og ressursbruken knyttet til behandling av kreftpasienter i siste fase.

Gjennom intervjuer med flere leger, sykepleiere, etterlatte og prester diskuteres også håpet som problem, våre vansker med å snakke om døden og ulike mestringsstrategier. Det er mye fint her, men det blir også litt vel mange hvite frakker og mange navn å holde styr på. Fotografen klarer heller ikke helt å opprettholde nivået fra innledningskapittelet og tyr til mer typiske illustrasjonsbilder som dødt løv og nakne greiner. De henter seg pent inn igjen med en serie portretter av døende i ganske ulike situasjoner i klassisk a-magasinstil. Det er fin lesning, og fotografen får blomstre igjen.

Boka avslutter med en «ofte stilte spørsmål»-sekvens. Det er kanskje nyttig, men oppleves likevel som en litt uestetisk avrunding av en så fin bok – som når lyset slås på for tidlig i kinosalen. Målgruppen her er litt uklar, kildearbeidet litt slurvete og det er mye gjentakelser fra tekster tidligere i boka. Jeg savner også spørsmål om begravelser i dette. Dersom boka er ment som en støtte til pårørende, som slutt­sekvensen antyder, ville det være både nyttig og fint.

Men alt i alt er dette en flott, viktig og ganske modig bok jeg håper vi er modne for å la ligge på salongbordet.