Nært og engasjerende om demens

Elin Marie Fredriksen har samlet åtte historier om mennesker som lever med demens, mellom to permer i en engasjerende bok som også rommer faktastoff, historiske perspektiver og anslag til debatt. Hun er utdannet journalist og sykepleier, og har lang erfaring fra arbeid med demenssyke i ulike stadier.

Boken er engasjerende, og forfatteren har et klart budskap og et brennende hjerte for personer med demens og deres familier. Historiene ledsages av flotte fotografier. Hun skriver godt og så nært at jeg blir berørt og flere ganger, og tenker at «dette kan jo være meg om få år!». Språket er lekent, til tider nesten muntlig. Bokens omdreiningspunkt er skildringen av en demensomsorg som ofte ikke er ideell, og behovet for forbedring og mer åpenhet om sykdommen.

Tidvis får boken et preg av å være et debattinnlegg. Forfatteren kan spissformulere seg i et avsnitt, men dempe og nyansere formuleringen noen avsnitt lenger frem i boken. Hun er innimellom upresis i detaljer og litt sleivete, men får budskapet tydelig frem.

Det som gir meg aller mest ved lesningen av denne boken, er den nære skildringen av familiene som er rammet av demens og historien om Herreklubben på Manglerudhjemmet i Oslo, med ølbrygging og egen pub. Forfatteren tar utgangspunkt i den sykes perspektiv og tegner et øyeblikksbilde av de involverte, men forteller også hvordan det gikk etter en tid når sykdommen forverret seg. Det er et godt grep.

Boken framhever betydningen av å være i eget hjem og å kunne leve sammen med de en er glad i, og på god livskvalitet, deltakelse, mestring og aktivitet livet ut. Forfatteren er også praktisk orientert og gir eksempler på grep som kan bidra til god demensomsorg. Forglem meg ei er godt komponert med en veksling mellom de konkrete og nære fortellingene og faktakapitlene som støtter opp og fyller på med statistikk, historie, erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap.