Recovery i nye klær?

Bengt Karlsson og Marit Borg har skrevet en ny fagbok for studenter i grunn-, videre- og masterutdanninger i helse-, sosial og velferdsfagene. Boken er høyrelevant for alle som jobber med psykisk helse og rus-arbeid, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Hva er det som gjør denne boken så aktuell?

Boken fungere på tre nivåer. For det første samles et fragmentert fagstoff og praksis i en norsk bok der stoffet er i samsvar med den helsepolitiske utviklingen. Forfatterne gir en innføring om Recovery som et paradigme og et opprør mot veletablerte biomedisinske tradisjoner. Leseren får en forståelse for hvordan Recovery historisk oppsto i de vestlige landene med utgangspunkt i menneskerettigheter. Det som er nytt, er at forfatterne knytter Recovery til norske forhold og kultur sett i lys av samfunnsforhold, levekår og sosiale prosesser. Tidligere har man vært mest opptatt av de individuelle prosessene.

Leseren kan lett bli forvirret av bruken av to begreper: «Recovery» og «recovery» – altså med stor og liten forbokstav. Begrepet «Recovery» brukes som en rød tråd gjennom hele boken for å gi et innblikk hva Recovery kan være på både individuelt, relasjonelt, sosialt og tjenestenivå. På den andre siden brukes begrepet «recovery» når det henvises til standardisering, effektivisering og måling av psykisk helse og rus-arbeid. Den måten å skrive på kan oppleves forstyrrende for noen lesere og kan stjele oppmerksomhet fra fagstoff.

For det andre kan boken leses som kritikk mot hvordan psykisk helse og rus-arbeid praktiseres. Leseren får mulighet til å reflektere over egen praksis: Jobber jeg med å få brukere i førersetet, der de kan jobbe og oppleve endringsvekst på individ-, relasjonelt og/eller sosialt nivå? Eller jobber jeg slik systemet krever, for å vise produksjonstall og effektivisering?

For det tredje appellerer boken til utvikling av ny kunnskap og ny praksis med utgangspunkt i perspektivet til dem som selv erfarer psykisk helse eller rus-vansker. Her savner jeg at forfatterne skriver om hvordan man kan utvikle og forske på «Recovery». Hvilke måleinstrumenter kan brukes for å måle brukeres egen Recovery-prosess? Hvilke evalueringsinstrumenter kan helsetjenester bruke for å måle Recovery-tilbud?

Summa summarum er Recovery – tradisjoner, fornyelser og praksiser  en bok leseren kan bruke til å friske opp kjent fagstoff, bli inspirert til å utvikle sin kompetanse og stå tryggere i sine faglige vurderinger. Jeg er i hvert fall sikker på at jeg har blitt en bedre psykisk helsearbeider ved å lese denne boken!