Systemkritisk syk pike

Anorexia Nervosa er sannsynligvis en av de sykdommen som er best dekket av skjønnlitteraturen de siste tiårene. Men Familiesykdommen er vel så mye en bok om å være pasient enn om det å ha spiseforstyrrelser. Kristin Friis gir oss en rystende og problematiserende skildring av det rigide sykehuslivet sett gjennom barneøyne.

Boken veksler mellom å være ført i ordet av den voksne tilbakeskueren og det syke barnet. I barnets skildring er språket enkelt, oppstykket og barnaktig. Det er en troverdig, subjektiv fortellerstemme som straks får min empati. Hun framstiller sykehuslivet som kaldt, vilkårlig, fremmedgjørende og krenkende. Hun blir aldri informert, hun tas aldri med på råd, men leveres og hentes til undersøkelser, prosedyrer og psykiatertimer som et undersøkelsesobjekt.

Psykiateren har en diagnosemal han dytter henne inn i og ingen spør hvorfor hun egentlig sluttet å spise. Det er veldig vanskelig å forstå at noe av dette skal hjelpe henne. Det som faktisk hjelper henne er de båndene hun skaper til sykepleierne og glimtene av vennlighet hun får fra andre rundt seg, men disse må altfor ofte vike for rutinene og systemet i sykehuset.

Tittelen Familiesykdommen oppleves som litt paradoksal. Hovedpersonens fortelling er en ensom og isolert historie. Hun inngår i en familie, men omtaler konsekvent foreldrene kjølig som «de foresatte». Vi får vite lite om hvordan sykdommen påvirker dem og søsknene, de blir bare statister i hennes fortelling.

Boken er ganske tett og insisterende i sine forklaringer av hvordan situasjonene oppleves og hva de medfører. Når hun så bearbeider minnene fra nåtidsperspektivet, kommer det ikke så mye nytt fram, men det kan oppleves litt drøvtyggende. Kanskje kunne Friis hatt mer tillit til oss som lesere og operert mer med «show, don’t tell». Skildringene er sterke nok til å stå på egne ben.