Modig tviler

Forfatteren av denne boken, Marianne Mjaaland, hadde bakgrunn som kirurg da hun begynte sin spesialisering i psykiatrien. Hun beveget seg dermed fra medisinens mest konkrete og håndfaste ytterpunkt til det mest utflytende og usikre. I denne overgangen formes et kritisk blikk på psykiatrien som, sammen med en god penn og et modig sinn, gjør denne boka høyst lesverdig.

Boka begynner på hennes første arbeidsdag på Lier sykehus i 2002, og vi følger henne gjennom karrieren på ulike poster og institusjoner. Hun skildrer pasienthistorier, hendelser og prosedyrer og gjør via disse dykk inn i psykiatriens historie. Til sammen dekker hun på denne måten ganske effektivt de sentrale og mest problematiske utfordringene psykiatrien står i – historisk, faglig, strukturelt og samfunnsmessig. Samtidig drives fortellingen framover.

For kirurgen Mjaaland oppleves psykiatrien som et fag uten klare prioriteringer og forløp. Diagnosene er uklare, skiftende og har svakt kunnskapsgrunnlag. Behandlingen virker vilkårlig og mer determinert av behandleren enn lidelsen.

Kritikken av faget er sterk skyts, men Mjaaland er også balansert. Hun har vært lenge nok i psykiatrien til å erkjenne at landskapet er vanskelig og bruker seg selv og egen praksis som prismet lyset brytes gjennom. Også hun har videreført tvangstiltak hun ikke kan stå inne for, unnlatt å seponere medisiner på tross av tvil og satt diagnoser hun er usikker på for å kunne holde pasienter på tvang.

Dette er en modig bok. Alle personer som opptrer i boken er anonymisert eller gjort ugjenkjennelige. Men når hun skriver om organisatoriske prosesser i små miljøer er det vanskelig å tro at ikke noen vil mene at hun utfordrer lojalitet. Men systemkritikk må peke på noe for å kunne være virksom, og det er viktig at noen orker å ta denne støyten. Boka artikulerer en tvil til eget fag som alle som jobber med mennesker bør ha med seg.