Omsorg under avhør

Dette er en underholdende og lettlest, men også en alvorlig roman. At debutanten er litteraturviter, ikke helsefagarbeider, er befriende. Trolig tør hun mer når hun påpeker det kunstige og paradoksale i institusjonalisert omsorg.

Handlingen er lagt til en psykiatrisk omsorgsbolig, liknende en fortelleren har selv arbeidserfaring fra. Her har det kanskje skjedd både et mord og et overgrep på en og samme natt. Eller var det selvmord? Avdøde bar tung bagasje.

Selv blir jeg ikke særlig engasjert i den unge, gravide politikvinnens jakt på å avsløre potensiell kriminalitet. Jeg blir opptatt av skjebnen til menneskene hun avhører. Den største gåten her er nemlig hva velferdsstaten gjør med sine innbyggere. Jeg har ingen inngående kjennskap til politiets avhørsmetoder, men vår etterforsker lar vitnene prate og assosiere fritt i vei. De gjør det ikke lett å løse saken, men gir innsikt i ulike liv og sykdomsbilder.

Gjennom deres historier aner vi forholdene mellom omsorg, helse, kontroll og byråkrati. Det er ikke lystig lesning, for regnestykket går ikke opp.

I avhørene stifter vi også bekjentskap med de aktuelle nattevaktene, den noe resignerte vernepleieren Fredrik og den diagnosestillende besserwisseren psykologistudenten Lars. De bidrar lite til å kaste lys over saken, men gir oss et desto bedre bilde av hvordan forholdene i en omsorgsbolig kan arte seg.

Psykiater Egil Berget tildeles rollen som den helsepolitiske talsmannen. Mye av teksten er lagt i hans munn. Han oppsummerer om beboerne: «Når du ikke klarer å skjøtte blomsterpottene, blir du i verste fall enda mer oppmerksom på hvor mange arenaer du mislykkes på.» I sin ungdom var han sivilarbeider på Reitegjerdet, samtidig som den nå avdøde var innlagt der. Med andre ord har han sett og opplevd litt av hvert, og reagerte sterkt på mye. Nettopp derfor er han verdt å lytte til når han påpeker de negative – dog omstridte – konsekvensene av at store institusjoner ble nedlagt.