Aktuell og solid om de etterlatte

Atle og Kari Dyregrov har skrevet en håndbok for etterlatte og hjelpere. Boken henvender seg først og fremst til dem som har mistet noen, men framstår faglig solid og vil være til god hjelp for sykepleiere som møter pasienter og pårørende i sorg.

Professor Atle Dyregrov er spesialist i klinisk psykologi og har skrevet en rekke bøker om sorg, krise og traumer. Professor Kari Dyregrov er fysioterapeut og sosiolog. Hun har forsket på sorg, hjelpetiltak og selvmordsproblematikk og dessuten likemannsarbeid og støtte fra sosiale nettverk.

Som forfatterne skriver i forordet, har sorg fulgt oss siden tidenes morgen. Sorgen kommer til uttrykk i vår kulturarv gjennom ritualer og skriftlige beretninger. Skjønnlitteratur er fortsatt en betydelig inngang til emnet, og sorg er også rikt beskrevet i faglitteraturen.

Atle og Kari Dyregrov henter kunnskap fra sin egen kliniske erfaring, fra etterlattes fortellinger og fra egen og andres forskning om emnet. Boken er oversiktlig og god å lese. Forfatterne forklarer hva sorg er og beskriver sorgreaksjoner. De skriver om hvordan sorg kan mestres gjennom individuelle strategier, gir konkrete råd om god mestring og viser hvordan nettverksstøtte og likemannsarbeid kan hjelpe. Når egenmestringen ikke strekker til, forklarer forfatterne hvordan profesjonell hjelp kan bidra.

Boken er utstyrt med referanser til fag- og forskningslitteratur og har et eget kapittel med forslag til fordypningslitteratur og henvisning til støtteressurser. Slik er boken også nyttig for sykepleiere som er engasjert i fagutvikling og forskning. Boken er aktuell ved å vise til etterlattes erfaringer etter terrorhandlinger og store ulykker, og den viser hvordan nyere forskning dels forkaster og nyanserer gjengs oppfatning av sorg og sorgprosessen.

Fra eget ståsted i arbeidet med alvorlig syke og døende ga boken nyttig kunnskap om samspillet mellom sørgende og dem som forsøker å hjelpe. Boken bekrefter noe jeg selv har erfart: at det er høyst individuelt hvordan man reagerer på å miste noen og hvordan man forholder seg til tapet.

Jeg kan savne en omtale av sorg som ikke er utløst av dødsfall. Jeg blir nysgjerrig på om mestringsstrategiene og de konkrete rådene beskrevet i boken også er aktuelle når sorgen er utløst av andre typer alvorlige tap. Forfatterne forklarer at etterlatte ofte får både sorg- og traumereaksjoner ved unaturlige eller dramatiske dødsfall, og beskriver traumereaksjoner og gir råd om mestring av traumer. Bokens tittel kunne med fordel ha speilet at forfatterne gir plass til traumer og traumearbeid. Det ville ikke gjøre den mindre interessant for den lesende sykepleieren.