Livet etter kreften

«Du bør nok forberede deg selv og arbeidsgiveren din på at du er borte de neste tre månedene», sa kreftlegen til Håvard Aagesen da han sto ovenfor stråling og cellegift etter en kreftdiagnose i 2009. Syv år senere er han fortsatt ikke helt tilbake. Livet dikteres av ettervirkninger av behandlingen. Han har overlevd kreften, men er ikke frisk og vil kanskje heller aldri bli det. Med denne boka ønsker han å sette ord på livet i denne mellomtilstanden kreftoverlevere kan havne i.

Det har så vidt begynt å komme noen stemmer som ikke lyder som den takknemlige kreftpasienten som gleder seg over hver ny dag. Aagesen leverer her et solid og viktig bidrag som virkelig løfter frem denne gruppas erfaringer. Og ikke minst kan den øke forståelsen for og kunnskapene om senskader av kreftbehandling.

Det er et modig prosjekt. Han er nådeløst utleverende og skriver personlig og filterløst om frykt, bivirkninger, forsøk på å forsone seg med døden, men også om vanskelige følelser og ubehagelige personlighetsendringer som egoisme, smålighet og følelsen av ensomhet midt i all omsorgen. Han går i detaljer og beskriver tørre slimhinner, svelgeproblemer, smerter, fatigue, øresus og svimmelhet. Det er personlig, men blir aldri privat, for han mister aldri målet av syne; nemlig å gi oss en god beskrivelse av hvordan seneffektene preger livet hans på alle fronter. Ikke for å vekke sympati, men for å løfte fanen for sine medvandrere i ingenmannsland. For, som han skriver, ettersom kreftbehandlingen kan redde flere, vil også fler og fler leve videre med senskadene. Da må vi kunne tilby dem bedre hjelp enn han har fått.

Aagesen har livnært seg i kommunikasjonsbransjen, og skrive, det kan han. Boka er godt komponert, pennen hans har elegant timing og skarpe kontraster som driver leseren videre. Han skriver alltid med basis i sine egne, nærmest kroppslige erfaringer, men løfter også blikket i helsepolitisk retning og gir dermed boka en bred horisont og forhåpentligvis en stor leserkrets; både NAV, arbeidsgivere, helsepersonell, kreftsyke og pårørende vil finne mye av interesse og nytte her.

Det er ingen tvil om at han peker på en svakhet ved helsevesenet og trygdesystemet vårt. Informasjonen han får er mager, tilfeldig, for sen og hjelpen er spredt og ingen har noe helhetlig bilde av situasjonen. Er vi for spesialiserte? Eller vet vi for lite? Som sykepleier tenker jeg; hvor er vi? Dette er vårt felt – det skulle stått en sykepleier med blikk for helheten klar til å lindre, gi råd og følge på veien videre etter endt behandling. Les boka – dette må vi få til!