Prednisolonen og Vanessa gjennom to år

Vanessa Baird begynner boken litt forsiktig, men noen små litt prøvende selvportretter spredt utover de første sidene. Noen skarpe og detaljerte, andre svakt antydende og mer utflytende. Så følger nesten hundre sider med selvportretter i akvarell der Baird med granskende blikk følger kropp og sinn gjennom en immunsuppressiv behandling.                                

I blyantstrek der vi kunne forvente en bildetittel angir hun doseendringer og preparatnavn på medisinene. Vi følger prednisolonen i opptrapping, og ser ansiktet forandre seg og blikket intensiveres. Tidvis oppløser bildene seg helt, noen ganger smelter ansiktet nærmest vekk eller store mørke felt dekker blikket hennes. En ny medisin blir lagt til og fargene forandrer seg og ansiktene vokser.

De fleste sykepleielesere vil raskt gjenkjenne utvikling av Cushings syndrom som en bivirkning til prednisolonbehandlingen; hudforandringene, måneansiktet, trettheten i blikket. Hennes selvgranskende uro over forandringene hun ser skjer med henne, gir meg som leser en direkte opplevelse av hvordan denne behandlingen endrer og preger hele henne.

Bidrag fra kunstervenninnen Mette Hellesnes skildrer et besøk på sykehuset i formatet vi kjenner fra tegneserien Kebbelife, og fremstiller Baird som helt manisk. Hellesnes får avslutte boka med en soloppgangliknende akvarell der teksten Du er gallyser på himmelen.

Tittelen på boka red herringer et engelsk uttrykk som beskriver noe som avleder oppmerksomheten bort fra det egentlige. Det finnes ingen rød sild; en sild er rød fordi den har blitt røkt, syltet og behandlet til det ugjenkjennelige. Og Vanessa Bairds bok er en fortelling om dette som vi skal ha med oss. For i gleden over alt vi kan behandle, skal vi ikke ignorere at det er en pris å betale i form av bivirkninger som kan prege hele pasientens liv og selvopplevelse.

Les også: Lager bildepoemer av sykdom