Skråblikk på eldreomsorgen

Groens dagboknotater utgjør en annerledes bok om alderdom. Hårsåre lesere risikerer innledningsvis å falle av lasset av den rå galgenhumoren, men de som fortsetter får en minneverdig opplevelse. Den skrantende, gamle jeg-personen beskriver livet på et aldershjem i Amsterdam med et politisk skråblikk på eldreomsorgen – som for øvrig ikke virker helt ulik den norske. En liten kjerne av beboerne, alle særegne personligheter, tar grep og danner Ikke-mett-av-dage – klubben. Her arrangerer de overraskelsesutflukter på omgang, og legger djerve planer for den ellers så traurige hverdagen. Det spises, drikkes og oppleves i stort monn, til misbilligende, misunnelige blikk fra medbeboerne. Varme, snodige vennskapsbånd knyttes. Medlemmene benytter hverandres ressurser, og får alltid noe å se frem til. Tonen er røff, humoren kostelig og innholdet rørende. Vår mann vil gjerne ha en eutanasipille stående i skapet, «for sikkerhets skyld». Men det får man heller ikke i Nederland helt uten videre. Eutanasi-debatten ligger som et bakteppe gjennom hele handlingen, og aktualiseres etter hvert som sykdom og skjebne rammer klubbmedlemmene hardt.

Vegg i vegg ligger pleie- og dementavdelingen der alle frykter å ende opp. Det er ikke vakkert. Så hvordan kan dette bli hylende morsomt? Kanskje fordi det er så nådeløst ærlig og presist observert. Mang en situasjon blir tatt på kornet, og formidles tørrvittig uten at empatien går tapt.

Det utvikler seg snart et plot, og det er ikke få elementer av krim å finne innen eldreomsorgen! Så spennende og intrikat blir det, at jeg nesten vil hevde at forfatteren har skapt en ny sjanger. Språket flyter godt og er enkelt i formen, noe som gjør boken lettlest. Bak pseudonymet Groen skjuler seg et klokt menneske og dannet menneske. Han gjør ikke krav på respekt, men han får det.