Berettiget utålmodighet; en vekker fra psykiatrien

Formålet redaktør Bengt Karlsson har hatt med denne essaysamlingen er å bedre­ tjeneste­tilbudet til mennesker med psykiske helseplager og rusproblemer. Han har invitert 15 ­ulike forfattere, fra behandlere til mennesker med brukererfaring fra behandlingsapparatet, som med hvert sitt essay belyser temaet fra ulike ståsteder.

Og for noen essays det har blitt! ­De spenner fra dypt personlige ­­beretninger om overgrep utført av helse­personell i forbindelse med ­beltelegging og bruk av tvang, til refleksjon rundt den gode og den dårlige samtalen eller begrepet «psykisk helse­feltet». Andre handler om helse­personells posisjon som maktpersoner, betraktninger rundt det å føle skam, å se seg selv i sammenheng med andre og å ta i bruk sine egne ressurser. Flere av forfatterne er kritiske til sitt eget arbeidsfelt og roper et varsko om at psykisk helsefeltet har utfordringer når det gjelder menneskesyn og «vedtatte sannheter» om bruk av medikamenter, og om nevnte bruk av tvang. Redaktørens eget essay diskuterer noe så viktig som når behandlingen av pasienter og deres pårørende går over i ondskap. Noen av bidragsyterne har over 40 års erfaring fra arbeidet med psykisk helse, og den respekten og ydmykheten de viser overfor pasienten og sitt eget fag bør leses av alle som arbeider med pasienter i psykisk helsefeltet.

Etter å ha lest de personlige beretningene slås jeg av enkelte helsepersonells manglende medfølelse og dårlig utviklede innsikt i sin maktposisjon, og mangel på evnen til å si «unnskyld, vi behandlet deg eller din datter feil». Frykt for å tape ansikt kan for noen være viktigere enn å granske seg selv og sin utøvelse av yrket. Boka bør ­leses! Jeg håper den vil lyse opp det ­enkelte sinn og det psykiske helsefeltet så det gjør vondt.