Oppfordrer til refleksjon

Faglige verdier er under press i dagens helsetjeneste, og moralsk uro er drivkraften bak dette bokprosjektet. Marie Aakre skriver at boken også er en avrunding av et langt yrkesliv som sykepleier, lærer, leder, veileder og foredragsholder.

I bokens første del presenterer Aakre etikkens faglige grunnlag. Denne delen tar for seg etisk teori og betydningen av språk og fortellinger. Aakre skriver om verdier, dilemmaer og etisk refleksjon, og hun tar for seg det etiske perspektivet i sykepleie, ledelse, samhandling og undervisning. Til slutt i denne delen presenterer hun ulike verktøy i etikkarbeidet. 

Bokens andre del er en presentasjon av Aakres mangfoldige erfaring gjennom ulike etikkprosjekter fra etablering av hospiceavdeling ved St. Olavs Hospital til Verdikommisjonen. 

Aakre fører leseren inn i det praksisnære etikkarbeidet på en nyansert og grundig måte. Boken har mange eksempler og historier fra praksis. Stoffet knyttes nært til arbeidet med mennesker, og hun utfordrer leseren til å ta stilling og til å gjøre stoffet til sitt eget. Oppfordring til refleksjon går som en rød tråd gjennom boken. Refleksjon bevisstgjør, setter prinsipper i arbeid og ansvarliggjør aktører. Boken er også rik på praktiske råd for etikkarbeidet.

Verdigrunnlaget for helsetjenesten blir grundig behandlet. Aakre skriver om verdighet og det grunnleggende, iboende menneskeverdet, men kunne gjort det lettere for leseren med å ta et tydeligere analytisk grep. Verdighet er vanskelig å gripe fullt og helt, og et skille mellom det iboende, uforanderlige menneskeverdet og en identitetsverdighet som mer er knyttet til tilhørighet, integritet og autonomi kunne ha vært nyttig. Begge former for verdighet kan krenkes, men identitetsverdigheten er særlig utsatt når individet er avhengig og skrøpelig eller nær livets avslutning.

Boken er leseverdig. Den tar for seg et viktig emne som sykepleiere lar seg engasjere av og er skrevet av en nestor i arbeidet med å fremme etisk forsvarlig helsearbeid. Språket er virkelighetsnært og Aakre tillater språket å bli farget av følelser. Dette er også naturlig i lys av den nærhets- og omsorgsetiske tradisjonen som preger boken; følelser gir inngang til å forstå fenomener. På noen områder hadde boken imidlertid fortjent større innsats fra språkkonsulenten for å rydde unna skrivefeil, tunge setninger og enkelte ikke helt gode språklige bilder. 

For meg er boken en kilde til inspirasjon og læring når jeg utøver lederskap, utforsker og formidler det etiske fagfeltet og møter «mine» pasienter i livets sluttfase.