Svak roman med kraftig innhold

Tore Bakken har en agenda. Allerede i forordet beskriver­ han hvordan han selv kjempet seg ut av flere års avhengighet av smertestillende og beroligende medikamenter. Alt ordinert av lege etter fysisk sykdom. Han har skrevet denne romanen for å tenne varsellampene, både hos pasienter­ og leger, og gjøre oppmerksom på konsekvensene av uforsiktig bruk av b-preparater. Varsellamper tennes,­ men om han har valgt rett sjanger for prosjektet sitt er jeg mer usikker på.

Boken er skrevet som en roman om forretningsmannen Kristen Hansen, som etter en angstreaksjon etter et samlivsbrudd ledes inn i benzodiazepinenes lenker. Det ene medikamentet legges på det andre, og etter et par år er han tungt medisinert, dårlig­ fungerende og preget av bivirkninger.

Det er en troverdig skildring av veien inn og ut av avhengighet. Boken gir viktige gløtt inn i en virkelighet alle som ordinerer og administrerer disse tablettene bør ha innsikt i. Og den reiser relevante spørsmål som; hvorfor blir man kalt misbruker når man har fulgt legens forordning? Og; hvorfor er det så vanskelig å få helsevesenet til å ta ansvar for å rette opp skaden?

Selv om prosjektet er troverdig har boka store svakheter som roman. Den er utgitt på eget forlag, og savnet etter en redaktørs hånd er til tider stort. Språket er preget av klisjeer som «sover­ som en stein» og «rekende på ei fjøl». Dialogene er livløse og lite troverdige. Karakterene er flate og handlingen noe endimensjonal. Det handler i lang tid bare om tablettene og jobben, familien dukker plutselig opp mot slutten av boka som om forfatteren ikke evner å holde flere baller i lufta.

Jeg sitter igjen med en følelse av at dette hadde blitt en bedre og viktigere­ bok om Bakken hadde gjort som så mange andre gjør for tiden; tatt en Knausgård og skrevet om seg selv.