Et fritt liv

Legen anbefaler henne å leve et stabilt, forutsigbart og rolig liv uten stress for å unngå å utløse nok en klinisk depresjon. Den 37 år gamle forfatteren av Ulveøya, Lajla Rolstad, velger i stedet å reise ut i Canadas villmark. Gjennom møter med urbefolkning og eneboere i uberørt natur, og lange vintre alene på småsteder der hun jobber som vaktmester eller i kafeer, utfordrer hun seg selv for å finne fred. Hun mediterer, gjør yogaøvelser og lever i pakt med naturen.

Det er en svært personlig reise leseren får være med på, og boka bærer sterkt preg av å være selvbiografisk. Sorg og gleder, angst og uro beskrives nakent og direkte. Hun har vært psykiatrisk pasient ved to anledninger, men når angsten og uroen melder seg, velger hun å fronte følelsene, framfor å ta medisiner: «… det ble bare en ond sirkel; hver gang benzodiazepinene var på vei ut av kroppen, ble jeg enda mer urolig, ville bare ha mer og mer. Og de andre, antidepressivene, var som å ha hodet fullt av bomull; som en skjerm mellom meg og det vonde, det gikk ikke bort, bare lå der og ulmet, jeg kunne fungere, men jeg ble ikke noe bedre, ga ikke slipp på noe, kunne ikke engang føle på det, for det glapp bare bort …».

Ulveøya er en personlig og åpen beretning om et skjørt menneskeliv som finner styrke ved å tørre å møte smerten. Det er beundringsverdig gjort, både å skrive så ærlig og å jobbe med seg selv slik. Samtidig sitter leseren igjen med spørsmålet om dette er rent selvbiografisk eller også iblandet litt fiksjon. Det blir mange møter med forskjellige mennesker, jeg savner å kunne bli bedre kjent med noen av de andre, interessante personene hun treffer. Beskrivelsene blir noe overflatiske og distanserte.

Romanen kan være nyttig for helsepersonell som vil forsøke å sette seg inn i et sårbart menneskesinn, og er en fin leseropplevelse fordi den er så personlig.