Velskrevet og vekkende
Bokfakta
Neergaards bror døde i 2011 for egen hånd, angivelig etter å ha blitt feildiagnoistisert og feilbehandlet i psykiatrien. Med dette utgangspunktet for romanen Stormen og stillheten kan man spørre seg; hvorfor skrive en roman? Hvorfor ikke lage en sakprosabok som kan dra i gang debatt? Svaret finner du på hver eneste side; det er fordi en god roman er så mye mer enn fremming av en sak og kan åpne så mange flere dører.
Og det gjør den; det er en sterk og treffende fortelling om sorg, en vakker bok om å leve i nåtiden når de man elsker bare eksisterer i fortiden, og det er en spenningsbok som avdekker overgrep i psykiatrien.
Vi møter Amalie i tiden etter brorens selvmord. Boken struktureres som en veksling mellom scener fra hennes og brorens barndom og scener fra nåtidens altoppslukende sorg. Skiftene er elegant bundet sammen med drømmesekvenser, og kontrastene mellom barndommens smaker, lukter og landskap gir en kraftig kontrast til den sørgendes tilværelse i en kaotisk leilighet der kravene utenfra presser seg inn.
Når hun bestemmer seg for å finne ut hva som faktisk hendte med broren, får boken karakter av en spenningsroman, men uten å miste de fyldige karakterbeskrivelsene og blikket til fortiden. Og det hun avdekker er skremmende: broren, som nok har vært spesiell, men psykisk frisk, innlegges med en hasjutløst psykose, medisineres tungt og utredes for schizofreni. Journalene hun får innsyn i forteller om beltelegging og tvangsmedisinering som påfører traumer og kraftige bivirkinger. Samtidig skal han utredes, og Neergaard innvender: Hvordan kan man utrede når man samtidig overmedisinerer og påfører pasienten traumer? Hva avdekker man da?
Stormen og stillheten er en vakker og sterk roman, men også en kraftsalve mot psykiatrien som avdekker en metodebruk og mangel på empati som vi trodde hørte fortiden til. Les den!