Mennesker bak gule frakker og oransje gjerder

Psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter er psykolog og reiste i 2014 ut til ebolarammete Vest-Afrika med leger uten grenser og har altså allerede rukket å skrive en bok om det. I et bokmarked som flommer over av meg-og-det-jeg-har-opplevd-bøker klarer Fjeldsæters bok å skille seg ut rett og slett fordi den er velskrevet, godt redigert, kunnskapsrik og full av interessante observasjoner og problemstillinger.

Fjeldsæters bok er strukturert rundt to veldig forskjellige feltarbeid. Det første i et jungelsykehus i periferien i idylliske Sierra Leone, der Leger uten Grenser driver et mindre sykehus under forhold de har kontroll over. Vi blir kjent med smittevernrutiner, livet i drakta, sykdommen og menneskene i og utenfor den. Hun beskriver konteksten og lar oss forstå hvorfor et virus som egentlig ikke er så vanskelig å kontrollere kan få et slik overtak i et sårbart samfunn og hvilke tiltak som må til. Neste feltarbeid er i storbyen Monrovia i Liberia. Her beskrives arbeidet som «å stanse en flom med en paraply». Før sykehuset er ferdig rigget er parkeringsplassen full av syke som venter på å komme inn og kaoset er et faktum før den første pasienten er innskrevet. Med disse to kontrasterende feltarbeidene gir boka et bredt og flerdimensjonalt bilde av ebolaarbeidet; meningsfylt, givende og nødvendig, men vi får også kjenne på håpløsheten, de etiske problemstillingene og frykten for smitte.

Hennes inngang som psykolog i felt gir Fjeldsæter et veldig godt utgangspunkt for å skrive en interessant bok og det forvalter hun godt. Hennes oppgave er å ivareta det psykososiale, både angående pårørende, ansatte og pasientene. Dermed formidler hun stemmene til alt fra leger til rengjørere, barn som blir foreldreløse, foreldre som må forlate barna sine bak de oransje gjerdene, de som er syke og de som er redde for å bli det. Hun setter seg inn de kulturelle forestillingene og samfunnsstrukturene. Hun sparer oss i stor grad for blod og gørr, men lar oss møte menneskene og bli kjent med rammene ebolaen utspiller seg i.

Teksten er full av gode språklig bilder, engasjerende åpninger og kontraster. Hun har funnet fram til talende situasjoner og interessante fortellinger om veldig forskjellige mennesker. Selv om dødsraten er opp mot 90 prosent og arbeidet med kremering av lik er en vel så stor del av arbeidet som pasientomsorgen, tillater Fjeldsæter seg å trekke fram solskinnshistoriene og fokusere på de få overleverne. Selv om det på ingen måte gjør boka til noen feel-good-lesning, gjør det at boka ikke bare er vond å lese. «De uberørbare» er rett og slett en innsiktsfull, velskrevet og berørende bok fra en av verdens mørkeste kroker.