Selvhjelp til omsorgsgiveren

Mennesker som deltar i frivillig innsats for andre, får helsegevinster. Det å lese romaner gir økt empati. Viljestyrke og selvregulering er gunstig for prestasjoner i skole og yrke. Forfatterens ønske er at alle som er interessert i medfølelse skal reflektere over og praktisere den.

Per-Einar Binder, som er professor og spesialist i klinisk psykologi, har både et psykologisk, politisk, økologisk, filosofisk og buddhistisk perspektiv på det han skriver. Han viser til mye spennende og ny forskning både innen nevrobiologi og psykologi. Forfatteren er tydelig på at naturvitenskapen ikke gir alle svar og at også naturvitere fortolker virkeligheten.

Bokens hovedbudskap er at skal en være en god hjelper for andre, må en også ta vare på seg selv. Det gjør man både ved å reflektere over egen atferd og kjenne på egne følelser og unngå å flykte fra ubehaget. Én tilnærming er mindfulness-meditasjon. Forfatteren kunne med fordel ha utdypet at det også finnes meditasjonsformer som først og fremst fokuserer på metodelyd og ikke pusten.

Undertittelen på boken er «Om medfølelsens psykologi». Om den hadde blitt endret til «Om selvutvikling», ville ikke det ført til store endringer i valg av innhold i de 26 kapitlene. Boken inneholder flere øvelser. Noen av dem tydeliggjør tematikken som tas opp. Pasientkasusen er interessant, men har ingen tydelig funksjon utover den rent pedagogiske.  

Forfatteren stiller gode spørsmål og er flink til å forklare faglige uttrykk, men kunne med fordel ha brukt færre fremmedord. Hvis målgruppen først og fremst ikke er forskere, ville den bli mer leservennlig ved å fjerne henvisninger i selve teksten. En fagbok trenger heller ikke bygges opp som forskningslitteratur. Binder har et godt og ledig språk, men boken skjemmes av «naturvitenskapsmannen» og litt for mange skrivefeil.