Fortellende lyrikk om sorg

Nils-Øivind Haagensens nye diktsamling handler om kreft, om sorg og om livet med en syk og etter hvert døende mor. Det lyriske jeget skildrer tett og personlig hvordan møtet med alvorlig sykdom og død vekker angst og dype eksistensielle refleksjoner. 
Haagensen har fra før gitt ut åtte diktsamlinger og to romaner, og har særlig fått ros for sitt rike språklige register. Han fikk Sult-prisen i 2004, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for diktsamlingen God morgen og god natt i 2013. Diktene hans tøyer grensene for hva som regnes som lyrikk, med et muntlig og fortellende språk.
Spredning har mye selvbiografisk ved seg. Forfatterens mor ble diagnostisert med kreft i 2011 og døde i 2013. Fra det første diktet, som åpner med «(en tirsdag i mars, 2011) /mamma har fått kreft/men ingen får panikk/det er operativt», følger vi det lyriske jeget gjennom det første sjokket, tanker om døden som skal komme, sykdommen, døden og tiden etterpå. Diktene er tett på det hverdagslige, og viser frem opplevelsen av det absurde i at verden rundt fortsetter uanfektet som før. Gjennom raskt skiftende bilder kommer både sammenhengen vi står i gjennom foreldrene våre, og angsten det vekker når vi er i ferd med å miste dem, tydelig frem. 
Boken er på sitt beste i beskrivelsen av selve dødsfallet og tiden etterpå. Språket endrer seg og blir mer kaotisk. Det er som om språket ikke strekker til i møtet med døden; ordene forkortes og blir mer og mer uforståelige, til de er redusert til kun enkeltbokstaver. 
På en fin måte skildrer Haagensen hvordan sorg kan arte seg, og hvilken stor eksistensiell krise det er å miste en av foreldrene sine. Spredning er en diktsamling som kan vekke mye gjenkjennelse og innsikt, både for de som selv er syke eller pårørende, og for dem som står rundt og ønsker å hjelpe.