– Du får aldri fullført en tanke
Lars Blix (60) har to voksne barn med ADHD, selv fikk han diagnosen som 45-åring.
I dag jobber den forhenværende ingeniøren som assistent ved Nordstrand skole.
– Sønnen min fikk diagnosen da han gikk på barneskolen, han klarte ikke å konsentrere seg i mer enn 45 sekunder av gangen, forteller Blix.
God oppfølging
Han og kona følte at det var noe som ikke stemte fra sønnen var to år, men de opplevde å få god oppfølgingen etter at diagnosen var satt.
– Vi ble henvist til Barnerehabiliteringen på Ullevål sykehus. Den gangen var all ekspertisen samlet på ett sted. Det tror jeg var en fordel, mener Blix.
– Alle medisiner ble testet grundig ut. Det er viktig. Av egen erfaring vet jeg at de samme medisinene ikke funker like bra på alle. Problemene er sammensatte. Noen er hyperaktive, mens andre sliter med konsentrasjon, eller begge deler.
Blix ser at mange foreldre vegrer seg for å la barna prøve ut medisiner.
– Det er forståelig, men synd. Livet blir som regel mye lettere med medisiner, det har jeg selv kjent på kroppen.
Fikk veiledning
– Kjente du deg igjen i dine barns problemer?
– Ja, men det tok tid. Det hjalp da jeg selv fikk diagnosen. Da gikk det flere lys opp for meg, både i forhold til meg selv og omverdenen, forteller Blix.
Han og kona tilbrakte mange timer på Ullevål sykehus der de fikk veiledning i hvordan de skulle håndtere situasjoner med barna sine.
– Å ha ADHD er som å se på tolv–femten tv-kanaler på en gang. Du får aldri fullført en tanke. Vi fikk nyttige råd som å gi korte beskjeder samt å sørge for å ha øyekontakt; hvis ikke får de ikke med seg noe av det du sier.
Vanskelig samarbeid
Disse rådene, samt egne erfaringer, hjelper Lars Blix til å gjøre en god jobb som assistent.
– Noen ganger må jeg bare holde på dem til de oppnår en slags ro. Et barn satt jeg med i tre kvarter, helt til hun sluttet å riste, forteller han.
– Andre nyttige grep er læring via pc, korte intervaller og gjerne belønningssystemer.
Blix mener barna han jobber med ofte må vente for lenge før de får en diagnose og skikkelig oppfølging.
– I mellomtiden sliter de fælt. Jeg tror tregheten i systemet skyldes dårlig kommunikasjon mellom de forskjellige instansene i hjelpeapparatet som skolen, BUP og Barnevernet.
Blix opplever at samarbeidet med Barnevernet har vært vanskelig, men det virker som dette er i endring.
– Det har vært vanskelig å få tilbakemeldinger og vite hva som skjer etter at man har meldt inn problemene. Det gjør det vanskeligere for dem som følger opp ungene som sliter i hverdagen.
Les også: - Hva er det med ungen min?
0 Kommentarer