– Hva er det med ungen min?

Larsen Moen er i dag ansatt som førsteamanuensis ved Høgskolen i Gjøvik. Som helsesøster opplevde hun at foreldre kom til henne med fireåringer de ikke mestret.

– Mange erfarte at verktøyet de hadde i foreldrerollen ikke passet til barna deres. De spurte meg: Hva er det med ungen min?

Sliter

– Barn med ADHD har gjerne store tilpasningsvansker både i barnehagen, på skolen og i familien. Ofte faller mange brikker på plass når de får diagnosen, forteller Larsen Moen.

I sin doktorgradsavhandling intervjuet hun sju familier, med til sammen 23 familiemedlemmer, der ett eller flere barn og en av foreldrene hadde ADHD.

I tillegg sendte hun ut spørre-skjemaer til 265 foreldre.

– Foreldrenes opplevelse kan sammenliknes med å balansere på et windsurferbrett som et bilde på det uforutsigbare familielivet, med de skiftende vindene og bølgene, både innad i familien og knyttet til nettverk og hjelpeapparat.

Foreldrene forteller at de lærer etter hvert, men mange føler seg lite ivaretatt i systemet.

– Mange av dem jeg snakket med måtte vente lenge på utredninger, og når det endelig ble satt i gang tiltak var det ofte for sent, sier Øyfrid Moen.

– I norske fengsler sitter det mange med ADHD-diagnose. Derfor er det viktig å komme tidlig i gang med behandling for å forebygge problemer.

Hun mener det er viktig at behandlingstilbudet er tverrfaglig og at hele nettverket rundt barnet trekkes inn i behandlingen.

Foreldreveiledning

– Barn som har det vanskelig hjemme kan få ADHD-liknende symptomer uten at de har lidelsen. De «mister» symptomene etter at foreldrene har gjennomgått veiledningsprogram, derfor er det viktig at hele familien utredes.

Noen kommuner har etablert «Familiens hus». Dette er et lavterskeltilbud som omfatter både helsestasjon og Åpen barnehage. Her kan foreldrene få veiledning og råd i tillegg til mer målrettete tilbud, hvis de har behov for det.

– Dette tilbudet fungerer veldig bra, og jeg så at helsesøster i kommuner som hadde det, visste hvor de skulle henvise for at familien kunne få raskere og mer målrettet hjelp, forteller Moen Larsen.

Hun understreker at det finnes mange enkle tiltak som kan hjelpe barn med ADHD, i tillegg til medisiner.

– I veiledningsprogrammet lærer foreldrene å strukturere barnas hverdag samt å gi korte enkle beskjeder. Det nytter ikke med «Nå kan du ta med sekken din, gå opp på rommet og gjøre lekser», sier hun.

– ADHD gjør at man tar inn alle inntrykk fra omgivelsene like sterkt. Det er så godt som umulig å fokusere på bare en ting hvis det skjer mye på en gang. Barna klarer bare en beskjed av gangen og er mer avhengige av grenser og struktur enn andre barn.

– Fant du ut noe nytt?

– Ingen av foreldrene jeg intervjuet ville vært uten erfaringen med å ha et barn med ADHD. De opplevde håp og at de etter hvert mestret situasjonen. Dette skiller min forskning fra annen forskning der foreldrenes erfaringer utelukkende beskrives som negative.

Søsken

Når det gjelder søsken til barn med ADHD, så hun at disse gjerne kom i skyggen. Mange vegret seg også for å ta med venner hjem.

– Søsken gjør ofte rare ting, som bunner i at de trenger å bli sett. Dette samsvarer med det man ser hos søsken til barn med handikap eller funksjonsvansker.

I flere av familiene var det også søsken og foreldre med ADHD, da lidelsen er genetisk betinget.

– Foreldrene med ADHD hadde større problemer med struktur og grensesetting enn de andre foreldrene i studien, sier Larsen Moen.

– Samtidig så jeg at mange av foreldrene som hadde fått diagnosen som voksne, hadde laget seg en strukturert hverdag for å fungere, forteller Larsen Moen.

Hun så også at søsken med ADHD kunne lære av hverandre.

– Som at en storesøster prøver å lære lillebror hvordan han kan komme seg ut av situasjoner som ofte fører til raserianfall.

Larsen Moen fant også at i familier der barna er medisinerte, opplevde foreldrene mer sosial støtte og bedre familiefunksjon.

Følgesvenn

Hun har også intervjuet 19 helsesøstre om deres rolle overfor familier med ADHD.

– Helsesøster kan fungere som følgesvenn for familien gjennom hjelpeapparatet. Mange foreldre beskriver forholdet til fastlegen som vanskelig og opplever at lærerne har for lite kunnskap om ADHD, forteller Larsen Moen.

– Helsesøster kan gi råd om hvor og hvordan familien kan søke hjelp, det er noe de virkelig trenger. Men for at helsesøster skal være en koordinator mellom familien og de ulike aktørene i hjelpeapparatet, må hun få innsyn i hele prosessen.

Dette skjer ikke i dag.

– Flere av helsesøstrene jeg intervjuet fortalte at de sendte familien videre i systemet uten å få epikrisen tilbake. Dette gjorde at når familien oppsøkte dem på et senere tidspunkt, ante de ingenting om hva som hadde skjedd med barnet i mellomtiden.

Larsen Moen mener helsesøster er i en unik posisjon for å kunne forebygge problemer for barn med ADHD.

– Helsesøster følger opp barn i alle aldre og kan derfor gripe inn tidlig, sier Larsen Moen.

Les også: - Du får aldri fullført en tanke