Teater om psykose

Sara er på vei til institusjonen. En sort-hvitt film tatt fra en bil i fart vises på lerret bak hovedpersonen som sitter på en stor kiste.

Slik innledet DuoLuna teaterforestillingen "F20.0" i Oslo kongressenter 31. januar. Anledningen var at TIPS (tidlig oppdagelse og behandling av psykoser) Sør-Øst arrangerte nettverkskonferanse om psykose. Forestillingen handler om Sara som får diagnosen F20.0 – paranoid schiozofreni.

Deretter følger vi Sara i samtale med psykologen, overlegen og får høre fortellinger om noen av de andre som er innlagt.

Interaktivt teater

– Målet med teaterstykket er å bidra til å endringer i samfunnet, sier Runa Øvland.

Stykket om Sara er bygget på Øvlands egne erfaringer som psykiatrisk pasient.

Runa Øvland er forteller og skuespiller og Ellen Eriksen spiller slagverk i DuoLuna. De bedriver det som heter forumteater, en interaktiv teaterform hvor en vesentlig del av forestillingen foregår i dialog med publikum.

– Vi tar imot spørsmål fra salen når vi er ferdig med å spille. Tanken er at vi kommer frem til svarene i samarbeid med publikum. Vi diskuterer og publikum får utdelt roller slik at vi kan prøve ut scenene på nye måter med publikum som medspillere, sier Øvland.

Hentet fra virkeligheten

– Stykket er først og fremst en kritikk av diagnosesystemet, sier Øvland.

– Å få diagnosen paranoid schizofreni som 18-åring tok fra meg all motivasjon til å leve videre.

Øvland ble fortalt at diagnosen var en kronisk tilstand, et handikap hun måtte innrette livet sitt etter.

– I en scene i stykket forteller overlegen og psykologen Sara at hun må slutte å drømme om utdanning og jobb. Hun må heller konsentrere seg om en gang å klare å bo alene i en kommunal leilighet. Dette er mer eller mindre hentet ordrett fra virkeligheten, forteller Øvland.

Mye synsing

Det var helt stille i salen på Oslo kongressenter etter at forestillingen var over. Da Runa Øvland spurte publikum om de som kjente seg igjen i noe av det de så på scenen kunne rekke opp hånden, rakk 99 prosent av publikum hånden i været. Det er ikke så lett å bedrive interaktivt teater med 400 stykker, så Øvland ba alle snu seg til sidemannen og diskutere med ham eller henne.

– Hva er de vanligste spørsmålene folk stiller etter denne forestillingen?

– Fagfolk pleier å si at jeg ble feildiagnostisert og da svarer jeg tja …, forteller Øvland.

– Jeg hadde jo alle symptomene på schizofreni, men psykisk sykdom handler jo ikke om fakta. Det er ikke som når man brekker et ben og det kan påvises med røntgen. Derfor blir det veldig personavhengig og mye synsing, mener Øvland.

Pleiet bestefaren

Hun understreker at tilfriskningsprosessen hos en person med psykisk lidelse alltid vil være individuell.

– Det som hjelper for den ene trenger ikke hjelpe for den andre.

– Hvordan ble du selv frisk?

– Bestefaren min fikk kreft. Og jeg var den eneste han slapp innpå seg på den tiden. Da skrev jeg meg ut og dro til Nordland og pleiet ham til han døde. Etter de tre månedene var jeg symptomfri.

- Hvem er målgruppen for forestillingen?

- Vi har spilt for brukere, pårørende, helsepersonell og utdanningsinstitusjoner. For eksempel spiller vi fast for videreutdanningen i psykisk helsearbeid på Høgskolen i Oslo, forteller Øvland.