Stemmen fra «fikarummet»

Jag vill inte sitta i fikarummet och vara bitter över min och mina kollegors situation. Jag vill höja min röst, men jag tror att vi måste vara många», skrev sykepleier Sofie Michanek da hun startet protestaksjonen på Facebook i februar i år.

Nå har hun fått nesten 4000 misfornøyde svenske kolleger med seg i den lukkete gruppen, og rundt 2000 sympatisører i den åpne gruppen. Sykepleierne orker ikke lenger å være så få på jobb at det går ut over både egen helse og pasientsikkerheten, og de er oppgitt over å tjene dårligere enn butikkansatte.

Sofie Michanek drikker en slurk av kaffekoppen på kafé i Stockholm sentrum. Det glimter i sølv når hun åpner munnen. Piercing i tunga. Et hull i underleppa vitner om at hun også har pyntet seg der, men det var før. Det eneste smykket hun har utenpå kroppen nå, er anhenget om halsen som forteller at hun går på blodfortynnende Warfarin etter at hun fikk blodpropp i vår. For å muntre det opp litt, har hun bekledd kjedet med plastperler i pastell.

Egentlig ville stockholmsjenta bli veterinær, men så oppdaget hun at de er akkurat som legene:

– Kommunikasjonen med den syke og pasientens livshistorie havner ofte i bakgrunnen. De er mer teknikere, sier hun.

Så hun ble dyrepasser i stedet, og jobbet i en dyrebutikk.

– Men jeg er veldig glad i å prate, og dyrene sier jo ikke så mye.

Etter å ha jobbet som «slot attendant» på et statlig kasino, hvor jobben var å bære pengepremiene fra safen bort til dem som vant, skjønte hun at det var mennesker hun måtte jobbe med.

Hun begynte i en barnehage. En vinterdag hun kom til bussholdeplassen, lå en syklist på bakken og ambulansen var på stedet. Hun kjente at hun så gjerne ville hjelpe til.

Høsten 2009 var hun i gang med bachelorgraden i sykepleie.

Nå er hun er på ferie hos moren i Stockholm etter sommerjobbing på Radiumhospitalet i Oslo. Hennes egen leilighet på Söder er utleid, og hun skal tilbake til Oslo og nye oppdrag via Manpower fra midten av september.

– Jeg tjener minst 10 000 kroner mer i måneden i Norge sammenliknet med hva jeg fikk på Sankt Görans sjukhus.

– Visste du ikke om lønna da du valgte å bli sykepleier?

– Jeg visste ikke at det var så ille. Lønna var jo ikke noe avgjørende for at jeg søkte på sykepleie.

Hun ble først tilbudt 21 500 kroner på Sankt Görans sjukhus, men klarte å forhandle seg opp til 21 800. Venninnen fra samme kull var snill pike og sa ja til arbeidsgivers tilbud med én gang. Kompisen hennes fra samme kull steg til 24 000 etter bare et halvt år.

– I Sverige har vi individuelle lønnsforhandlinger.

– Hva synes du om det?

– Det er bra for dem som er flinke til å forhandle, men verre for dem som ikke er det. Jeg er ikke spesielt flink. Jeg er litt veik, men jeg forsøker, i hvert fall. Egentlig synes jeg ikke man skulle behøve det i offentlige stillinger.

Svenske sykepleiere har heller ingen tariff-forhandlet lønnsstige som tar hensyn til ansiennitet.

– Hadde individuelle lønnsforhandlinger fungert, hadde det vært bra. Men i realiteten fungerer det ikke, siden nyutdannete sykepleiere blir tilbudt det samme over alt.

Da foretrekker Michanek heller å ha lønnsstige, men hun er ikke sikker.

– Med lønnsstige mister man erfaringen man har opparbeidet seg dersom man tidligere har vært hjelpepleier/helsefagarbeider. Der er det kun sykepleiererfaringen som teller.

Mens Michanek jobbet i barnehage, var hun samtidig ekstrahjelp i en suvenirbutikk for å spe på lønna.

– Jeg tjente mer som butikkansatt enn som nyutdannet sykepleier. Det er jo helt skjevt, med tanke på det ansvaret en sykepleier har. Dessuten har jeg en treårig høyere utdanning som gjør at jeg må tilbakebetale 800 kroner i måneden på studielånet.

I desember skal hun jobbe som butikkansatt i Stockholm igjen, og da vil hun tjene 3200 kroner mer i måneden enn hun gjorde etter et år som sykepleier.

De siste årene har det begynt å ulme blant Sveriges sykepleiere. Sosiale medier som Facebook og Twitter er arenaene for engasjementet. Studentenes protestaksjon mot den lave begynnerlønna «Inte under 24 000» kom for to år siden. Kravet ble endret til 25 000 i år. I fjor kom jordmødrenes «Nu är det nog», der det protesteres mot for få jordmorstillinger. Hver tredje jordmor viser tegn på utbrenthet, viser en studie blant 490 svenske jordmødre fra i år.

Og i år kom Michaneks gruppe på Facebook. Medlemmene deler erfaringer, medieklipp om sykepleiernes arbeidsvilkår, oppdateringer om de siste demonstrasjonene og de skriver leserinnlegg til avisene.

De siste publiseringene handler om den stadig voksende demonstrasjonsskaren i Lund som hver mandag utfører «dagens ligg» i tre minutter utenfor Skåne universitetssykehus: Sykepleiere, helsefagarbeidere og andre sympatisører legger seg rett ned på bakken, og har gjort det siden midten av juli. Det kommer de til å gjøre til det blir en helsetjeneste de kan stå for.

Oppvåkningen blantsykepleierne har ført til at sykehusene nå mangler sykepleiere. Noen velger å ta andre jobber og noen søker seg til Norge. Avisene skriver om hvordan det hele går ut over pasientsikkerheten. Fra 2011 til juni 2013 døde blant annet åtte pasienter i Lund som følge av mangel på tilbud.

– Det snakkes hele tiden om sykepleiermangel, men det er nok sykepleiere. Problemet er lave lønninger og dårlige arbeidsforhold, som skremmer vekk sykepleierne slik at sykehusets tilbud svekkes. Det hele er en systemsvikt som politikerne har ansvar for å rette opp i, mener Michanek.

Hun gir et eksempel: I skatteverkets oversikt over hva som kan gi skattefradrag, står det: «Putsning av matsilver ger rätt till skattereduktion förutsatt att arbetet utförs i bostaden.»

– Det er jo helt sjukt! Politikerne gir oss skattefradrag for puss av sølvtøy, men klarer ikke å gi sykepleiere og jordmødre spisepauser eller tid til å gå på do.

Selv ble Michanek ferdig utdannet sommeren 2012 og begynte i 100 prosents stilling mandagen etter at hun hadde hatt sin siste eksamen på fredagen. Det var vakter annenhver helg og tredelt skift.

– Det gikk i ett kjør, og jeg fikk aldri tid til å bearbeide noe som helst. Når jeg kom fra seinvakt, lå jeg ofte og grubla i timevis på om jeg hadde glemt noe. Jeg sov dårlig, og jeg vet at jeg ikke var den eneste som gjorde det. På vakt var det aldri tid til å sette seg ned og fundere gjennom tingene, og flere ganger i uka fikk jeg ikke spist lunsjen min.

Det hun lærte om omsorg i utdanningen fikk hun ikke brukt i praksis. Og alt pratet om hvor viktig det var med pasientenes livshistorier, ble bare fjern teori.

– Det fantes ikke mulighet til å prate med pasientene om deres livshistorier. Folk vil jo prate, men vi hadde aldri tid til det. Jeg husker jeg ofte ble stående med den ene foten utenfor døren fordi jeg måtte gå, mens pasientene bare fortsatte å prate fordi de så åpenbart hadde behov for det. Det gjorde meg trist og ga meg en følelse av utilstrekkelighet.

Hun hadde ikke engang tid til å holde de palliative pasientene i hånden.

– Utdanningen motsvarer ikke virkeligheten. Det var et slag i ansiktet å komme ut og begynne å jobbe.

Etter tre–fire måneder i hardkjør på Sankt Görans sjukhus fikk Michanek muskelinflammasjon i nakken og ble sykmeldt. Hun fikk fysioterapi i en og en halv måneds tid før hun ble bra igjen. Ferie fikk hun ikke før i februar 2013. Den samme måneden startet hun Facebook-protesten.

– Jeg tror alle disse protestene på sosiale medier er et resultat av at folk har fått nok. Sykehusansatte er veldig lojale og lar det skure og gå lenge. Men når det koker overalt nå, har det gått for langt.

Michanek har vært medlem av Vårdförbundet siden hun var student, men synes de har vært for lite synlige, selv om hun opplever støtte fra dem.

– De kunne vært hardere, men samtidig er de bundet mer opp av lover og regler enn vi er på grasrotnivå.

Michanek startet gruppen fordi hun var lei alt snakket og klagingen på vaktrommet, og ser det som en mulighet til å synes.

– Vi trenger å vise allmennheten at dette faktisk handler om dem også den dagen de eller en pårørende blir syk. Sykepleiere er også så himla lojale mot arbeidsgiver og takker ja til å jobbe dobbeltvakter. Men hvis vi gjør det, trenger ikke arbeidsgiver å beordre, og da vises det ikke i noen statistikk hvor vanlig det er med dobbeltvakter.

Svensk tv viste nylig at i de tre storbyområdene i Sverige var overtiden nesten fordoblet blant sykepleiere i første halvår i år, sammenliknet med første halvår i 2009. Det tilsvarer mer enn 1000 heltidsstillinger.

– Hva har dere oppnådd i gruppen?

– Først og fremst har vi skapt debatt og støtte mellom kolleger. Vi har skrevet et felles manifest med underskrifter fra alle medlemmer, som folk kan henge opp på arbeidsplassen sin. Det er viktig å snakke om arbeidsmiljø og spesielt om lønn siden det er noe mange velger å holde for seg selv.

For Michanek sin del ble det et foreløpig punktum på den svenske sykepleierkarrieren den 9. juni i år. Hun sa opp ved Sankt Görans og flyttet til Oslo.

– På Radiumhospitalet er det færre pasienter å ha ansvaret for, så vi får tid til hver pasient. Vi slipper å springe rundt med masse saker i hodet. Det er akkurat sånn jeg vil jobbe.

– Er alt bedre enn i Sverige?

– Nei, på Radiumhospitalet er det fremdeles mye papirjournaler. Legemidler og det jeg måler og gjør er på papir, mens det som skjer av behandling er på data. Det er fort gjort å legge fra seg disse permene, så det går med en del tid til å springe rundt og leite etter dem.

Til tross for gode arbeidsforhold i Norge er planen likevel å vende tilbake til Stockholm før jul.

– Jeg angrer ikke på at jeg ble sykepleier, men jeg vet faktisk ikke om jeg kommer til å fortsette i yrket. I Sverige tar det dessuten 19 år før det lønner seg med videreutdanning for sykepleiere.