- Evidensialismen - en totalitær ideologi
- «Evidensialismen» er en ideologi med visse totalitære
trekk, sier Kari Martinsen.
- Totalitære trekk?
- Ja, det var kanskje litt sterkt sagt. Om den ikke er
totalitær, er den i hvert fall fundamentalistisk fordi tilhengerne
bare svarer kritikerne at «alt er med», sier hun og fortsetter:
- Hva den evidenbaserte kunnskapen ikke duger til, vil de ikke
svare på. Begrepene evidensbasert kunnskap, praksis og medisin
brukes om hverandre. «Evidensbasert » er dermed blitt et
altomfattende og uangripelig begrep, en sekkebetegnelse med bare
positive kjennetegn.
Skjønnet forkastes
Kari Martinsen er professor ved Høgskolen i Harstad og
Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen. Hun er både sykepleier,
historiker og filosof, en sjelden kombinasjon som har resultert i
at hun er en av Skandinavias mest kjente omsorgsfilosofer.
- Det er ikke noe galt med den evidensbaserte tenkemåte,
men det blir et problem når det blir den store kunnskapen med stor
K. Hva opererer man med når man taler om evidens? spør hun og
svarer selv: - Det er som oftest resultater framkommet gjennom
statistiske og randomiserte forsøk hvor det gjerne er uproblematisk
kort vei fra forskning til praksis. Forskningen styres mot kliniske
prosedyrer. Det blir en teknisk anvendelse av forskningen, ikke en
hermeneutisk anvendelse, altså et samspill mellom spørsmål og svar
og forståelsen kommer i tillegg. Skjønnet til sykepleierne blir
dermed satt til side, og det mener jeg er galt. Dessuten påpeker
hun at det ikke er all forskning som egner seg til studier etter
evidensbasert gullstandard.
Styring og belønning
Martinsen oppfatter «evidensialismen » både som et
belønningssystem og et styringsinstrument ved at det passer
utmerket inn i dagens finansielle styringsmodeller i helsevesenet.
- Alt skal være kostnadsbesparende. Satt på spissen heter det
ikke lenger «hvis det virker, er det riktig», men snarere «hvis det
kan betale seg, er det riktig». På den måten mener hun
evidensbasert kunnskap med sine skjemaer, manualer og forenklinger
av begrep er med på å premiere entydige, medisinske diagnoser.
- Spesielle lidelser kan falle utenfor, samtidig som det ikke
vil betale seg å ta hånd om for eksempel gamle med flere lidelser.
- Men er markedstenkning og evidensbasert praksis nødvendigvis
to parhester?
- De går i hvert fall veldig godt sammen. Kunnskapsbasert
praksis hadde aldri fått så stort gjennomslag hvis ikke offentlige
myndigheter og profesjonen selv, representert ved Norsk
Sykepleierforbund, var interessert i å støtte den. Martinsen
oppfatter dessuten kunnskapsbasert praksis som et problematisk
begrep.
- Enhver profesjon har alltid vært basert på kunnskaper, det er
jo et av profesjonens kjennetegn. Er det nødvendig å konstruere
begrepet «kunnskapsbasert praksis»? Nå er det plutselig ikke flere
kunnskapsformer. Kunnskapsbasert praksis likestilles med
forskningsbasert praksis som igjen bygger på den evidensbaserte
medisinens måte å arbeide på.
Lydighet og gjenstridighet
Martinsen savner at den mer undrende type forskning hvor man kan
ta feil eller ikke får noe resultat også skal bevilges penger.
- Når sykepleierne lydig omfavner evidensbasert praksis,
viderefører de tradisjonen med å være legens assistent. Før var de
pleieassistenter, nå er de blitt forskningsassistenter. Men
sykepleiere er også ulydige i legenes klinikker, noen gjør også
motstand. Martinsen er nøye med å understreke at det finnes rom for
gjenstridighet i den praktiske sykepleien:
- Sykepleiere kan etterspørre andre kunnskapsformer enn de som
er knyttet til den evidensbaserte medisinen. Ikke for å erstatte
disse, og heller ikke for å supplere dem, men for å gi et nødvendig
perspektivskifte.
Bokholderi
Professoren synes metoder får for stor plass i den
evidensbaserte forskningen.
- Det har en tendens til å bli «bokholderi». Det legges
for stor vekt på dokumentasjon, klassifiseringer og manualisering,
slik at undring, spørsmål og tenkning får liten plass. Disse tre
stikkordene mener Martinsen hører med dersom forskning skal
betegnes som forskning.
- De er også viktige i sykepleierens praktiske arbeid. Vi må
lære av erfaringene vi gjør i det daglige arbeidet i møte med
pasienter og pårørende, og å skape erfaringskunnskap som
nødvendigvis ikke er forskningsbasert. Hun tenker at dersom vi
forstår evidens som «kunnskap som er til å stole på», er også
kunnskap vunnet ut fra konkrete situasjoner evidente. Kari
Martinsen synes tenkekurs er viktigere enn metodekurs.
- Hva skulle man lært der?
- Å spørre, undre, være ettertenksom og lese bøker som er en
langsom tekst. Ikke bare hurtige
forskningsresultater.
0 Kommentarer