Januarkullet 1942 har holdt sammen i over 70 år

Det klirrer i glass i leiligheten til Sigrid Rognlien ved Bogstadvannet i Oslo. 91-åringen dekker på til tre klubbmedlemmer i dag. Egentlig skulle de vært fire, men sykdom kom i veien for siste deltaker.

– Vær så god og sitt, sier Sigrid Rognlien og avbryter med det en diskusjon mellom Agnes Bjerkelund (92) og Gunvor Thorstensen (91) om arbeidstidene for sykepleierstudenter ved Ullevål sykehus i 1942. Gulvakta, var den til klokken fire eller fem?

– Halv fem, sier Sigrid, og påpeker at det var den fineste vakta.

Uansett, nå er det mat.

– Vi  kaller det syklubben. Det er så hyggelig, atte,sierSigrid Rognlien(til høyre på bildet) mens hun skjenker hvitvin i de høye glassene.

– Så, så, takk, sier Agnes Bjerkelund (til venstre på bildet) og viser med hånda at det er nok. Hun minner humrende Sigrid Rognlien på den gangen de glemte at hun skulle kjøre bil tilbake fra syklubben, og måtte sitte i flere timer og vente på at sjåføren skulle bli edru igjen.

– Ingen skal kjøre selv i dag, svarer Rognlien rapt.

 
Mimrer

De tre damene er fulle av historier om hverandre og tiden de har kjent hverandre. 70 års vennskap har gitt en gullgruve av felles opplevelser. Kullvenninnene som startet på sykepleierskolen sammen i januar 1942 har møttes månedlig siden de var ferdig uteksaminerte i 1945.

Klubben ble startet etter at sykepleierstudentene flyttet over fra Ullevål til Ila pensjonat. I begynnelsen både strikket og heklet de. Nå skravles det mest. Etter hvert som årene har gått, har de naturlig nok blitt færre.

Men selv ved 60-årstreffet kom hele 22 av de 35 opprinnelige kullvenninnene.

Sigrid Rognlien har vært med hele tiden, og har sammen med Gunvor Thorstensen tatt ansvar for at alle har blitt varslet om tid og sted for neste møte. Nå er de fire som pleier å møtes. Ingrid Broch Seeberg, som har meldt frafall i dag, er vanligvis med.

– Jeg husker at min bestemor sa til meg at det var viktig å ha noen fra sin egen generasjon å snakke med når man ble eldre. Mange blir jo sittende igjen alene når venner og kjente faller fra. Det har jeg tenkt på mange ganger med denne klubben. Her kan vi snakke med noen som har samme erfaringer. Det betyr mye, sier hun.

– Strengere den gang

Bordet inne i stuen er dekket med røkelaks og eggerøre. De tidligere sykepleierstudentene har fremdeles nok å snakke om, her er det ikke stille et sekund. Historiene kommer som perler på en snor: Om den gangen de ble tatt på fersken med gutter på rommet.

– Det var meg, det, sier Sigrid Rognlien.

– Vi satt inne på rommet og spilte kort, og så hadde en av guttene sneket seg til å slå av alarmen som skulle ringe når klokka var ti og de måtte gå. Vi hadde det moro, og klokka ble både elleve og halv tolv. Nede satt vakta, frøken Otten. Nei, da var gode råd dyre. Det endte med at vi måtte bekjenne hva vi hadde gjort, sier Sigrid Rognlien.

 
–  Ja, det var strengere den gang, sierAgnes Bjerkelund. Hun startet i 1942, og rømte til Sverige i 1944.
Minnene fra de to årene med kullvenninnene er fremdeles sterke.
Selv om hun giftet seg og ikke har jobbet som sykepleier etter studietiden, husker hun mye av det hun lærte om anatomi og hygiene. Faktakunnskapene ble prentet inn.

Gunvor Thorstensen (til høyre) giftet seg og bodde sammen med sin mann mens hun arbeidet som sykepleier på øyeavdelingen ved Ullevål. Noe som egentlig ikke var lov.
Men siden mannen formelt hadde adresse et annet sted i byen, så forstanderinnens kontor gjennom fingrene med det. Ikke alle var like heldige. Den gang måtte sykepleiere være ugifte og barnløse.

Da Sigrid Rognlien var ferdig på sykepleierskolen 2. januar 1945, begynte hun å arbeide. Etter kort tid tok hun laboratorieutdanning, og ledet senere den samme utdanningen gjennom 27 år. Hun var interessert i realfag, og hadde egentlig lyst til å bli lege.

– Men det kunne jeg bare glemme med de karakterene jeg hadde, sier hun.

Julegave til 2 kroner

– Det første året vi ga hverandre julegaver var i 1949. Da var makssummen 2 kroner per gave.

– Hva er vi oppe i nå? 100 kroner? spør Rognlien de andre damene som sitter rundt bordet.

– 200 var grensa sist jul, svarer Gunvor Thorstensen.

Krigen satte sitt preg på utdannelsen for januarkullet 1942. De måtte spare på alt. Og de måtte pleie krigsfanger med tyske vakter.

En av de andre kullvenninnene var med på å frigjøre en fange mens han lå på sykehus.

– Han lå på 4. avdeling med politivakt. Hun hjalp ham ned gjennom matheisen, og gikk arm i arm med ham ut av sykehusporten. Senere rømte hun til Sverige.

– Det var en egen avdeling for luddere, husker Agnes Bjerkelund.

– Ja, supplerer Gunvor Thorstensen.

– De kom inn med kjønnssykdommer, blant annet, sier hun.

Mye har endret seg siden de selv var studenter. Alt engangsutstyret som finnes nå! Og maten!

– Vi foret pasienter med magesår med melk og loff. Det var vel ikke rare kosten, egentlig, erkjenner de.

Gamle sanger

Etter dagens middag er det dessert – jordbær med fløte. Og enda litt mer vin. De finner frem de godt brukte heftene med kullsanger, og synger etter melodien til Se Norges blomsterdal: «I nitten-to-og-førr, en dag med snø og tåkeslør, vi banket på en dør, en flokk på nesten førr. Tra-la-la-la-la-la.»

Møtes snart igjen

Timene flyr, men til slutt er også dette selskapet over. Om en måned skal de møtes igjen – på restaurant denne gangen. Hvilken skal de bruke de neste ukene på å finne ut av.

– Vi holder på med klubben så lenge vi kan. Disse møtene er en av de store gledene i hverdagen, sier Agnes Bjerkelund.