Tospannet

Dagen startet med et bad. For i dag skal storpuddel Sara og eier Kari Dyrdal på sykehus for å trene. Den myke krøllete pelsen har kvittet seg med mest mulig allergener. Likevel: Når Sara hopper ut av bilen utenfor epilepsisenteret ved Oslo universitetssykehus, tar Dyrdal fram børsten. Maksimalt av allergenene skal vekk før Sara skal jobbe. Slik er reglene.

Smart hund

De to har vært her før og hatt praksis. I januar begynte de på utdanningen i dyreassistert terapi. Kari Dyrdal er intensivsykepleier på Aker sykehus. Sara tilhører hunderasen som er rangert som nummer to på listen over de smarteste hundene.

Sindre Indresand (16) og Rebekka Asplund (11) er på opphold her på epilepsisenteret. Begge er vant med hund, og nå skal de treffe Sara. Hun får på seg arbeidsantrekket; en gul vest, der det står «terapihund under utdanning».

– Å, så myk pels, sier Rebekka.

Sara strekker på beina, så magen nesten er i bakken. Hun demper seg selv, forklarer Dyrdal.

– Hun er gira, men vet at hun må roe seg.

Dyrdal tar med seg sekk og bag fylt med utstyr. Sara får ikke komme inn på sykehuset. Fare for allergi og smitte er argumentene.

De slår seg ned på en svær gressplen og Dyrdal gjør klar til agility – hinderløp for hunder. Sara kan hoppe gjennom en rockering og løpe gjennom en rød stofftunnel på kommando. Dyrdal viser, og Rebekka og Sindre får prøve. De kaster hundeleker – Sara henter.

Sier Dyrdal «pang!», legger Sara seg på rygg som om hun er død.

Rose, ikke kjefte

På et oppdrag kan teamet ha fra ett til seks barn, avhengig av fasiliteter og hvor mye de ansatte er involvert. Med fotograf på slep og observerende mødre et stykke unna, er Dyrdal mer stresset enn vanlig. Det smitter over på hunden, mener hun. Sara hopper, og det er ikke lov.

Lurt å roe seg

Dyrdal tar fram et potespor-mønstret teppe til hunden og ett større til folk. Hun bretter dem ut på gresset, her er plass til alle. Sara legger seg, hviler og tar imot store mengder kos fra de to unge. Hun får vann i en skål og tar for seg i varmen. Litt vann i pelsen kjøler også ned. Etterpå leker de igjen. Dyrdal forklarer og de unge er lydhøre. Ikke noe sykdomssnakk, bare hundeprat.

– Hunder lærer best når de får ros. Ikke av kritikk og kjeft, sier Dyrdal.

Etter en knapp time er økten over.

– Kjempesnill. Nydelig. Flink. Og pen, er 16-åringens dom. – Hun er veldig søøøøt, sier 11-åringen.

De to mødrene vil også hilse på hunden, og det blir enda mer kos for Sara som velvillig tar imot. De er ikke i tvil: Hund på sykehus er bra for barna deres. Dyrdal konkluderer med at Sara nok hadde strøket i dag hvis det var eksamen.

– Hun hoppet litt opp. Det skal hun ikke. Og helst skal hun ikke bjeffe.

Men hun mener Sara likevel er eksamensklar.

To storpudler

Dyrdal hadde ønsket seg hund lenge. Men det er ikke enkelt å kombinere hund med 100 prosent turnus. I 2003 ble hun 50 prosent ufør på grunn av muskelsykdommen myasthenia gravis. Da skaffet hun seg storpuddelen Ayla, som nå er åtte år. De begynte å trene agility. Ayla var tålmodig og barnevennlig. Tanken på å trene henne til terapihund, begynte å spire. Men så fikk Ayla epilepsi. Det ble vanskelig å fortsette å trene. Hun skaffet seg en kongepuddel til; Sara. Også hun egnet seg for omgang med barn. Sist høst meldte Dyrdal seg på kurset i Norsk organisasjon for dyreassistert terapi (Nodat).

Sara ble sjekket: Tar hun dressur? Er hun sosial? Vil hun bli klappet? Kan hun bli forlatt hos en fremmed? Tåler hun plutselige lyder? Og Sara besto testene.

Lettest å trene hund

Dyrdal har ikke barn selv, men vil gjerne bruke hunden for å jobbe med barn, helst på sykehus.

– Dyreassistert terapi er nytt i Norge. Det er mest snakk om hest. Men hund er lettest å trene.

Mens allergi og zoonosis (smitte mellom dyr og menneske) er skrekken i Norge, har hunden kommet seg inn på sykehus i USA:

– Jeg har sett film der hunder beroliger barn på preoperative avdelinger, forteller Dyrdal.

Når hunden er godkjent terapeut, må den gjennom en helseundersøkelse og blant annet avgi en avføringsprøve.

– Men hunder kan ikke være der man må kle på seg for å beskytte mot smitte, for eksempel med mrsa-pasienter.

Reduserer stress

Dyrdal kan tenke seg at hun og Sara kan være et team som kan rykke ut til forskjellige oppdrag. Som sykepleier er hun vant til å observere pasienter. Det betyr at hun for eksempel kan følge med om barna får epilepsianfall under lek med hunden. Noen anfall kan vare bare noen sekunder. Hun viser til at samvær med hunder reduserer stresshormonet kortisol og øker velværehormonet oxycotin.

– Hunder reduserer angst og depresjon og virker smertelindrende. Det siste er påvist i rottestudier. Men det gjenstår god forskning på området.

Barn med autisme, ADHD og skrive/lærevansker kan ha nytte av samvær med hund. Også barn som pårørende. Dyrdal tror hun og Sara kunne jobbet både på kreftavdelingen, intensiven og hjerteavdelingen.

Les også: Mindre stress med ku

– Og for barn med overvekt er lek med hund bra. Da tenker de ikke på at de er i aktivitet.

– Men er ikke terapi med hund et luksusgode?

– Det kan bli sett sånn. Men hvis det viser seg at syke kommer seg raskere med slik terapi, er det jo lønnsomt. Vi vet at pasienter med nær familie kommer seg fortere. De som ikke har nære rundt seg, kan ha nytte av å knytte seg til en hund. Og det er vel bra at et barn får oppleve en halv time med mindre smerter.

Dyrdal påpeker at særlig barn og eldre knytter seg lettere til et dyr. På sykehjem får hundene komme inn.

– Parfyme er verre enn hund

Dyrdal synes allergiskepsisen på sykehus er overdrevet. Man kan legge til rette for ikke å plage allergikere.

– Et tiltak kan være å lukke døren til pasientens rom. Vi trenger ikke være i et oppholdsrom. Parfyme er dessuten verre. Og ingen spør folk om de har kost med en hund før de går inn på sykehuset.

Pudler har for øvrig lite allergener og røyter ikke. For å bli godkjent som terapihund, må Sara være pålitelig, forutsigbar og kontrollerbar. Dressurkurs hører med, det har Sara fra før.

– Vi tenker også hundeetikk: Hvor lenge skal de jobbe? Hvor ofte skal de ha pauser? Regelen er: 18 timers hvile i døgnet. Maks to timer på en sesjon.

Noe fulltidsjobb blir det altså ikke på Sara.

– Det er større krav til skjerming av hunder som jobber med mennesker enn for eksempel de som leter etter stoff.

Må huske utstyr

Ti ting må hun huske å ha med til assistenten sin når de er på jobb: Vann og vannskål, godbiter, leker, vesten, identifikasjonskort, hundeposer, børste, klesbørste (til barna), håndkle (til å tørke eventuelle skitne labber), teppe.

Barna har gått. Sara får av seg vesten, nå er jobben gjort. Men de kan ikke gå rett i bilen.

– Nei, Sara liker ikke å kjøre bil. Hun ville opplevd det som en straff. Derfor må vi gjøre noe hyggelig først.

Dermed er det fram med lekene igjen. Dyrdal kaster. Sara henter. Hun får aldri nok.

Vellykket

– Vi har ikke prøvd veldig mye, men jeg er positiv. Vi har mange barn her over lengre tid, sier Reidun Bruland, dagansvarlig sykepleier på post D, som er for store barn.

– Noen har dyr de savner. Noen kan slite med tilknytning. Å bli fortrolig med dyr er lett. Mange opplever mobbing hjemme. Hunden viser tillit. Dette har vært veldig vellykket.

– Er dette noe sykehuset kan betale for?

– I disse innsparingstider? Jeg anbefaler det, men det får vi aldri på budsjettet. Vi kan bruke gavepenger, men det er jo opp og ned hvor mye vi får hvert år.

– Kommer hunden inn på sykehuset?

– Neppe. En del er allergisk. Vi må ha regler. Men det er bra at barna kommer seg ut. De pleier å få færre anfall når de er i aktivitet, sier Bruland.

Terapihunder kan kun få betalt når de blir brukt innenfor eiernes egen jobb – hvis eier er fagperson som sykepleier eller psykolog. Ellers jobber de som frivillige.

Når team Dyrdal/Sara er ferdig utdannet, håper Dyrdal å bli brukt av arbeidsgiveren sin, som er Oslo universitetssykehus.

– Hvor mye kan Sara kreve i lønn?

– Det har jeg ikke undersøkt. Det er heller ikke det viktigste for meg, sier Kari Dyrdal.

Hun føyer til at en fagansvarlig sykepleier som ønsker å bruke terapihund, kan be Nodat om et team som kan stille opp frivillig.