Sykepleie med egen erfaring

Det minner henne om da hun som tenåring fikk tåregass i seg på et diskotek.

«Jeg går på toalettet», sier hun til søsteren. Der kaster hun opp. «Kanskje jeg har fått migrene», tenker hun.

Hun setter seg i bilen til bryllupet er over og overnatter hos søsteren etter å ha tatt en smertestillende.

Over helgen går hun til lege. Han gir henne rekvisisjon til fysioterapeut. Legen forstår ikke at hun har fått en «warning leak». Blod har piplet ut i spinalvæsken i hjernen, og dette fører til hodepine og stiv nakke.

Gjærum jobber deltid som hjemmesykepleier på natt og har to døtre på to og fire år.

Siger sammen
Tre uker senere er Gjærum og datteren på badet. Toåringen skal i bursdag og har akkurat fått på kjolen i hvit ull med gullpaljetter. Plutselig siger mamma sammen. Det gjør ikke vondt.

Datteren skriker. Men ingen hører, pappa er på utsiden av huset. Gjærum kan ikke reise seg. Venstresiden er lammet og hun klarer ikke å åpne døren. Mannen lurer etter hvert på hvorfor de bruker så lang tid. Da hører han datterens rop og bryter seg inn på badet.

Ti minutter senere er Signe Gjærum i ambulansen. Hun husker ikke mer før hun våkner omtåket på nevrokirurgen to uker senere.

Da har hun hatt to store hjerneoperasjoner og ligget i kunstig søvn på respirator for å minimere det cerebrale trykket. En bit av skallen er fjernet for å få plass til den opphovnede hjernen. Hun er 32 år. 

På nevrologen får hun ekstra mye oppmerksomhet, ung som hun er. Slagpasientene er plassert i den ene enden av korridoren. Slagsiden blir den kalt.

Manglet innsikt
Dette er 18 år siden. Signe Gjærum er tilbake på avdelingen der hun engang var pasient. Nå er hun ansatt med egen kontorplass. Hun husker godt hvordan hun følte seg da hun våknet opp etter slaget.

«Guri, hvor mange kjente», tenkte hun. Halve slekten var der. Men hun hadde ingen innsikt i alvoret.

– Typisk når du har en hjerneblødning på høyre side, konstaterer hun.

Språket hadde hun i behold.

– Men jeg var preget av lite realisme og ekstrem optimisme. Jeg planla hva jeg skulle strikke til nevøene mine til jul.

Optimismen ga seg. Siden gråt hun i tre måneder.

Barna motiverte
Rehabiliteringen dreide seg i stor grad om realitetsorientering. Den begynte i oktober. Det gjaldt å få den intakte delen av hjernen til å lage nye forbindelser for å hente inn normalfunksjoner.

– Jeg trengte ikke svette og slite.

På et opphold på Sunnaas sykehus kom hun seg opp av rullestolen og hun lærte å svømme. Hun bestemte seg for at døtrene aldri skulle se henne på sofaen,

– De skulle ikke se meg som en sløv mor. Min motivasjon var at de skulle være stolte av at jeg hadde guts og vilje til å komme videre.

Det ble et blodslit. Nå bruker hun sofaen med god samvittighet etter behov, slik alle andre gjør det. Hun sleper fortsatt på ene beinet og må passe på hvor hun setter foten. Fortauskanten føler hun ikke. Men å bruke stokk var aldri aktuelt.

– Nei, det ville gjort kroppen mer stiv. Stokk er tungvint. Det blir vanskelig å bære poser eller å vinke.

Det eneste hjelpemiddelet hun bruker er et skjærebrett med sugekopper.

Mistet lappen
Slaget førte til hemianopsi. Hun mistet sidesynet til venstre på begge øynene. På grunn av et hematom fikk hun rift i netthinnen. Netthinnen løsnet under en operasjon et år etter slaget, så hun ble blind på det høyre øyet.

– Det betyr at jeg ikke kan kjøre bil. Så nå går jeg mye i stedet.

Hun har aldri fått vite om blødningen skyldtes en medfødt aneurisme eller høyt blodtrykk. Hennes hjerneskade omfatter fysiske utfall. En lykkelig fortelling, synes hun selv, og vet godt at ikke alle er like heldig etter et slag.

– Jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes: Innsikt. Et apparat rundt meg. Og jeg fikk aldri medlidenhet hjemme. Mannen min var klar på at han ikke ville ha en funksjonshemmet kone.

Han er også sykepleier.

Når døtrene visste de hadde gjort noe galt, stakk de for å unngå straff. De ropte: «Mamma kan'ke løpe, mamma kan'ke løpe». Det var sårt. Men hun skjønte at barn sier sånt.

– Jeg var veldig redd for å bli sykeliggjort. Frisk er et subjektivt begrep. Jeg er ikke en pasient, jeg er ingen diagnose. Det er noe man har.

Foredrag
I åtte år var hun hjemme. Men så ble hun invitert til å holde foredrag på sykepleierutdanningen.

– Det var tøft. Jeg gjorde det med klumpen i halsen.

Siden ble det flere foredrag; for studenter i psykologi, fysioterapi og nevrolog og på videregående. Slik fikk hun sjekket sine kognitive funksjoner. Aktivitet i landsforeningen for slagrammede ble en viktig del av rehabiliteringen. Så spurte avdelingssykepleiere på sykehuset om hun kunne ta samtaler med slagpasienter. Slik ble hun kontaktsykepleier for slagrammede.

Hun fikk frie tøyler.

– Hva sier slagpasientene til deg?

– At det er deilig å snakke med en som sitter. De andre er ofte på vei til noe annet.

Hun motiverer og trøster. Noen lar seg inspirere: «Når du greide det, skal jeg og.»

– Hvordan har du det, kan jeg spørre. Det er lettere å snakke til meg om det enn til andre.

Synlig
– Noen spør: Hva gjør du her? Heldigvis fikk jeg et hjerneslag som er synlig. Alle ser på meg at det har skjedd noe. Hvis ikke hadde jeg måttet forsvare meg mer.

Gjærum synes det kan bli mye oppmerksomhet om akuttmedisin og overlevelse på bekostning av rehabilitering.

– Den bør skje i hjemlige omgivelser. Det er når man kommer hjem at man oppdager at det ikke går å smøre seg en brødskive, at det sosiale ikke er som før og at det er vanskelig å følge med på nyhetene.

På institusjon lar man seg overlate til personalet. Hjemme blir livet mer realistisk.

– Man får trent i egne trapper og kan øve på å sette på sin egen kaffetrakter, ikke på et treningskjøkken med en ergoterapeut som observatør.

Forsker om samhandling
For tiden bistår hun stipendiat Håkon Hofstad i hans forskning om rehabiliteringsløp. Det er hennes oppgave å fange opp pasienter på slagenheten til studien som passer godt inni samhandlingsreformen.

Kriteriene for å være med er et visst skår på nevrologiske utfall og pasienten må kunne kommunisere. 

Tidlig hjem med slag
400 pasienter på hjerneslagenheten på Haukeland sykehus er med i et forskningsprosjekt om rehabilitering.

- Hensikten er å sammenlikne rehabiliteringsløp, sier stipendiat og spesialist i nevrologi Håkon Hofstad.

En kontrollgruppe får vanlig behandling, mens to grupper blir skrevet ut fra nevrologen tidligst mulig til eget hjem. Begge gruppene følges opp av et ambulant team fra sykehuset og får tilbud om fem ukers rehabilitering i kommunen.

Den ene gruppen får denne behandlingen i eget hjem, den andre på en daginstitusjon.

Alle blir fulgt opp på sykehuset etter tre og seks måneder. Der blir de også undersøkt med tester.

– Du regner vel med at det er best å komme tidlig hjem?

– Svært mye tyder på at det er et fornuftig prinsipp. Med kommende eldrebølge og økt press på helsesektoren er det ønskelig med færrest mulig hjerneslagpasienter på institusjon og flest mulig hjem. Hvis det kan bekreftes at det også er best for pasienten, er jo det bra, sier Hofstad.

Et mål er å finne ut hvilke typer slagpasienter som er best egnet for tidlig utskriving.

Hofstad viser til at hjerneslag er hyppigste årsak til varig funksjonshemning hos eldre i Norge.

– Dette legger beslag på store ressurser. Best mulig rehabilitering etter hjerneslag er derfor avgjørende både for pasient og samfunn.