Feil sjanger?

Anmeldelse:Sorg er noe alle opplever i løpet av livet. Det være seg den lille skuffelsen i hverdagen, til den større tristheten som at bestefar plutselig dør.

Kari Elisabeth Bugge og Eline Grelland Røkholt forteller om barn og ungdom som enten sørger over tapet av mor, far eller søsken eller som lever med usikkerhet når en i nær familie er kronisk syk.

Boken beskriver mange metoder for hvordan barn, ungdom og familien kan bli møtt i barnehage, skole og helsevesen. Forfatterne tar blant annet for seg mestring og ulike reaksjoner på sorg. De legger vekt på hvor viktig det er å opprette en barneansvarlig i spesialistsykehus når barn er pårørende. Det er spennende med tanke på at pårørende er et forsømt kapittel på voksenavdelinger. Det fins mange virkningsfulle og enkle metoder.

Forfatterne kan sorg. I denne boken har de systematisert erfaringer de har gjort seg gjennom mange år. Til sammen har det blitt en tettpakket oppskriftsbok klar til bruk av studenter og ansatte i skole og helsetjeneste, for eksempel i rollespill og kommunikasjonskurs.

Men det er et stort utviklingsspenn fra ett til 18 år, også i måten barn og ungdom sørger på. Samtidig er sorg et dypt eksistensielt og høyst personlig tema. Det viser omfanget av de mange underkapitlene i boken. Der redegjøres det for så mange ulike former for støtte-, trøste- og samtalemetoder med barn, ungdom og foreldre at jeg gikk litt i surr.

Erfaringsbasert forskning utgjør bokens hovedtyngde, og det er også bokens sterke side. Alt det erfaringsbaserte materiale forfatterne sitter inne med er så verdifullt at det skulle ha blitt formidlet i en annen sjanger, kanskje romanen eller novellens?

Boken har fine barnetegninger og mange virkelighetsnære eksempler. Forskerspråket, med flere meningsinnhold i lange og kronglete setninger, forstyrrer alvoret i temaet. Noen setninger er så fortettet at jeg måtte lese dem flere ganger for å forstå sammenhengen.

Likevel er jeg overbevist om at leseren blir klokere og inspirert til å bruke denne boken, og etter hvert forstår at den lille så vel som den store sorgen alltid må bli møtt med høytidelighet. Først da kan sorgen langsomt bli en umistelig del av livet til barn og ungdom, og de kan leve videre sine begivenhetsrike liv i stort og smått.