"Psykiatriens samfunn" – en dekkende tittel

Anmeldelse: Først i somatiske sykehus som barn, hvilket på den tiden innebar mange brutale atskillelser fra foreldre. Så som voksen i ulike psykiatriske institusjoner, frivillig innlagt med diagnosen borderline. Stoffet er videreutviklet fra en hovedoppgave i sosialantropologi.

På det unnselige omslaget (nok en gang ikke påkostet stive permer) stilles spørsmålet: «Trenger psykiatrien erfaringsbasert kunnskap?» Etter å ha lest Berit Rustand er svaret et rungende ja.

Det var med en viss skepsis jeg gikk løs på boken. Dette både fordi egne erfaringer ikke nødvendigvis medfører skrivetalent, og fordi bøker basert på hovedoppgaver har en tendens til å være heftet med utallige fotnoter og tørt språk. Forfatteren gjorde mine fordommer grundig til skamme.

I tillegg til et godt og flytende språk, er hierarkiet i en psykiatrisk institusjon formidlet slik at det treffende kan overføres til samfunnet for øvrig. Derfor berører stoffet, uansett hvilken rolle man innehar. Hvem skal definere individets selvforståelse? Hva er sykdom, og hva er kulturforskjeller? Og hvem er egentlig premissleverandøren? Dette er tankevekkende lesning, og et opplagt supplement til tradisjonelle lærebøker i psykiatri.

Forfatteren byr ikke bare på egne opplevelser. Hun er en skarp observatør som gir oss et rikt innblikk i både medpasienters og ansattes situasjon.

Vår forfatter er ingen ukritisk pasient, og ved flere anledninger må hun hjelpe sin (eller andres) hjelper på sporet. Disse episodene viser stor menneskelig innsikt, og kan gjennom sin konkretisering være et redskap for enhver som arbeider innen psykisk helsevern.

De tre ulike institusjonene er anonymisert. Jeg tror likevel en og annen - pasient som helsearbeider - vil nikke gjenkjennende. Beskrivelsen av stedet «Fredheim» er ganske kostelig. Her beskriver Rustand sine bestrebelser på å kartlegge hvem som er ansatt og hvem som er pasient. For å si det kort: Etter noen feilnedslag fant hun ut av det. Til tross for den åpenbare smerten, er det mye humor i denne boken.

Et sted sier hun noe som sjelden settes ord på: «Man later som om den medisinske autoriteten ikke er der, når hvite frakker og stetoskoper rundt halsen legges vekk». Denne tilforlateligheten gjør ingenting tydeligere for Rustand. Hun vet gjennom sin lange erfaring så altfor godt hvor autoriteten ligger. Det har til og med vært episoder hvor hun lurte på om hun ble oppfattet som tungnem, siden personalet mente hun trengte så mange talerør mellom seg og legen. Hun er ikke tungnem, og hun tar imot den hjelp hun tilbys gjennom alle ledd. For støtten, kunnskapen og varmen er her heldigvis ganske gjennomgående. Men den største jobben er det hun selv som tar.