Norge som medisinsk markedsplass
Bokfakta
Anmeldelse:Vitenskap og varme hendergir innblikk i den historiske utviklingen innen det forfatterne betegner som «den medisinske markedsplassen». Det er en samlebetegnelse for tilbud og etterspørsel på helsearenaen, uavhengig av om tjenestene ytes av autorisert personell eller ikke.
Hovedspørsmålene forfatterne stiller er: «Hvorfor har mennesker til skiftende tider valgt forskjellige måter å håndtere sykdom og helse?» og «Hvordan har de forskjellige sektorene på den medisinske markedsplassen forholdt seg til hverandre fra midten av 1800-tallet til i dag?»
Den medisinske markedsplassen består av en profesjonell og en folkelig sektor, og forfatterne innlemmer også selvhjelpssektoren. De beskriver hvordan disse utvikler seg side om side, og i våre dager hvordan skillet mellom sektorene viskes ut og gir et mangfold av tjenester og tilbud.
Boka er organisert i fire historiske epoker: 1800 til 1900, 1900 til 1945, 1945 til 1970 og 1970 til 2010.
Den første epoken kjennetegnes av folks tiltro til den folkelige sektor. «Kloke» hjelpekoner, bygdedoktorer og naturleger er den hjelpen man søker omkring i Norge. Den neste perioden, 1900 til 1945, kjennetegnes av at den vitenskapelige medisinen gjør sin inntreden, og det blir gnisninger mellom de to sektorene. I 1936 kommer Kvakksalverloven, og i etterkrigstiden strammer den profesjonelle sektoren grepet. Med helsedirektør Karl Evang organiseres høyteknologiske sentra – sykehusene – den medisinske paternalismens vugge. Framskritt innen medisinen øker folks tillit til den vitenskapelige medisinen. Utøvere og brukere av den folkelige sektor forholder seg tause og usynlige, men de eksisterer.
Legenes monopol på helsearenaen avløses i perioden fram til i dag av overvåkningsmedisin, helsefremmende arbeid og individuelt ansvar på helsefronten. Lov om alternativ behandling og Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) bekrefter endringer med glidninger mellom profesjonell og folkelig sektor.
Også innen sykepleien har glidningen mellom den alternative og den medisinske sektoren gjort seg gjeldende. Siden 1997 har de som kaller seg «holistiske sykepleiere» hatt sin egen faggruppe, Sykepleiernes Faggruppe i Alternativ Medisin. Selvhjelpssektoren styrkes også i vår tidsepoke. Her hentes råd både fra medisinske og ikke-medisinske arenaer, internett og diskusjonsforum. Der man tidligere oppsøkte helsehjelp fordi man var syk, er det nå vanlig å oppsøke helsehjelp for å konstatere at man er frisk.
Perioden fram til i dag beskrives også som økt skyldbevissthet om sykdom som rammer og nye moralkodekser. Myndighetene bruker ifølge forfatterne strukturelle tiltak og opplysninger for å få folk til å gjøre de rette valgene.
Det gjennomgående historiske og kulturhistoriske perspektivet gjør denne boka særdeles god. For eksempel trekkes det fram innsiktsfulle perspektiver på de individualistiske strømningene, forbrukersamfunnet og potensialet for selvdyrkelse i det seinmoderne, og det stilles spørsmålstegn ved om også disse er drevet av kollektivistisk streben og ønsket om å tilhøre et fellesskap.
Dessuten er grepet med å kalle helsefeltet «den medisinske markedsplassen» noe som dirigerer perspektivet i en retning vi kanskje ikke er vant til å tenke, spesielt om offentlige helse- og omsorgstjenester.
Boka vil jeg anta passer best for universitetsstudenter og ledere i helsesektoren, men den er interessant lesing for alle med sans for kilder som dokumenterer helsefeltets kompleksitet og skiftende form og innhold.