Livet som overlevende etter tsunamien

Anmeldelse:Søndag 2. juledag 2004 ble forfatteren og hans familie tatt av monsterbølgen på paradisøya Koh Hong i Thailand, og feid av gårde med stor kraft innover i jungelen. Alle fire overlevde. Boken handler mye om nettopp det. - Det er ikke lett å være heldig. Å være dem som overlever en katastrofe, med alt man har vært vitne til og delaktig i.

I første del beskriver Braadland hendelsesforløpet kort og konsist. Nesten i telegramstil. Et kjent litterært grep, som ikke unngår å gjøre sterkt inntrykk på leseren. I del 2 benyttes terapeutiske dikt til å beskrive det ubeskrivelige. Diktene er ført i pennen av forfatteren selv, og supplert av eminente symboltunge fotografier tatt av hans kone Esther.  

Deretter følger del 3, som også er den lengste. Personlig finner jeg denne som den beste, men også som den mest provoserende. Her får vi faktaorientering om hva en tsunami er forårsaket av, og forfatteren har gått grundig til verks når det gjelder kildemateriale fra mange vitenskapelige hold. Et til dels motstridende forskningsmatriale, presiserer Braadland.  

De filosofiske betraktningene er også verdt å dvele ved. Var det en tsunami som la Atlantis under havet? Og hvorfor været urbefolkningen og dyrene katastrofen, slik at de unngikk den ved å flykte i tide? Kanskje vitner dette om en type sanser som for lengst er gått tapt i vår høyteknologiske hverdag.

Jeg har imidlertid også innvendinger til Braadlands gripende og nødvendige vitnesbyrd. Blant annet at smerte og traumer ikke bør settes opp mot hverandre. Dette er ikke noe man kan måle på en vekt. Det vises til «små ulykker» eller «dårlige nyheter fra lege». Man dør vel ikke nødvendigvis vakrere etter dårlige nyheter fra legen, enn i en tsunami. Men muligens langsommere.

En annen - i denne sammenheng - nådeløs kommentar må med. Jeg er av den oppfatning at overlevende etter tsunamien ikke kan sammenlignes med stigmatisering av krigseilere, nordsjødykkere og FN-veteraner. De var ikke på ferie. Et faktum som ikke gjør forfatterens katastrofe og påfølgende traumer mindre.

Esther setter fingeren på noe som er vel verdt å reflektere over: De overlevende mottar i ettertid et spørreskjema i forskningsøymed. Et av spørsmålene lyder: - Vurderer du å ta ditt eget liv? Esther, som selv er sykepleier, ser varsellampene blinke. For de overlevende skal svare anonymt. Så hva gjør forskerne da med hver rubrikk det er krysset av «ja» for?

Stort pluss til forfatteren for en redelig og omfattende litteraturliste. Alt i alt en bok som vekker tanker, følelser og reaksjoner.