Mer om dannelse!

Anmeldelse:Vi som arbeider med mennesker har nytte av denne lille, men viktige boka. I «På sporet av et dannet helsevesen» intervjues både pasienter og pårørende om erfaringer med helsevesenet.

Begrepet dannelse kan være vrient å definere. Man kan forklare det med en livslang prosess der man stadig utvikles som menneske, der man utvikler seg åndelig og tilegner seg kulturelle kompetanse i samspill med andre mennesker. Samtidig som man evner å erkjenne at man ikke blir ferdig med dannelsesprosessen.

Tyskerne bruker begrepet «Bildung ». Det omfatter både selve prosessen og resultatet. Selve dannelsesprosessen og dannelsesresultatet er ikke det enkelte menneskes bedrift, det er mennesket i fellesskap som dannes.

Alvsvåg begynner med å presentere Aristoteles´ moralske dyder. De gamle grekerne beskrev dydene som en mellomting mellom to ytterpunkter, «den gylne middelvei». En dyd som mot er midt mellom feighet og dumdristighet. Jeg ser en sammenheng mellom denne tankegangen og Norsk Sykepleierforbunds valgspråk «tydelig, modig, stolt».

Alvsvåg skriver at det å ha evne og vilje til å gjøre seg forståelig er et dannelseskriterium. Denne forståelseskunsten krever vennlighet, tid og tålmodighet. Vår tid kjennetegnes av jakten på kjappe svar man kan sette to streker under og presentere som løsningen på et problem. Prosessen fram mot svaret, refleksjonen, er det liten tid til.

Man bør trekke et skille mellom utdannelse og dannelse. For der utdannelsen vår er treårig og har i seg begrensninger i hva og hvor mye man kan fylle på med kunnskap, ligger det i dannelsen at man i løpet av hele livet dannes. Man formes av opplevelser og av å treffe medmennesker.

Dette er et perspektiv som kan trekkes inn i dagens empowermenttankegang, der pasientene har blitt til bevisste (for) brukere av helsetjenester, med større grad av rettigheter enn tidligere. Det som kompliserer denne tankegangen, er for det første at alt i våre dager skal gå veldig fort; vi snakker ikke godt nok sammen. For det andre er forventningene til hva helsetjenesten faktisk kan gjøre noe med i noen grad for høye.

Mot boka har jeg en sentral innvending. Den er overraskende kort. Jeg kunne ha tenkt meg at Alvsvåg forklarte mer om begrepet dannelse. For i vår huioghast-tidsalder burde det være på sin plass å roe litt ned, ta seg tid til å stille de viktige spørsmålene.