Kritiserer moderne psykiatri

Anmeldelse:Den kanadiske professoren Joel Paris stiller spørsmål om psykiatere bør arbeide mer som nevrologene: Undersøke pasienter, stille diagnoser og skrive ut resepter? Eller bør de arbeide mer som psykologene: Utforske sinnets irrganger og tilby høykvalifisert psykoterapi? Han ønsker begge deler, men mener at dagens psykiatere, i likhet med andre leger, har reseptblokken som sitt fremste arbeidsredskap.

Paris mener en del psykiatere har glemt hvordan de skal snakke med folk og at medisinerstudiet ikke er noe ideelt sted for å lære å tenke.

Den voldsomme økningen av psykofarmaka mener Paris kan føres tilbake til legemiddelindustriens store innflytelse på psykiatrien. Ved stadig vekk å utvide antall diagnoser, blir det enda lettere å ty til reseptblokken. Paris skriver at det mangler kliniske forsøk som viser effekten av legemiddelkombinasjoner. Han hevder at leger er så naive at de ikke tror at de lar seg påvirke av legemiddelindustrien. Ekstra ille er det at barnepsykiatrien er knyttet til farmakologiske midler. Han peker på at psykiatrien ikke vet hvordan de fleste aktuelle legemidler virker.

Hans harselas med psykoanalysen er fornøyelig. Utdanningen til analytiker minnet mer om å gå i prestelære. Kognitiv terapi lovprises.

Felles for de psykoterapiformene som viker, er terapeutens evne til å lytte og vise empati. Psykoterapi er ikke en bestemt teknikk, men en helbredende relasjon. De som drev med folkemedisin og helbredelse ved tro, kunne vise til gode resultater fra behandling av psykiske symptomer.

Dette er en gjennomarbeidet bok og velspekket med kunnskaper som avdekker mange myter. Paris er kritisk til både grunnlaget for og de ulike behandlingsmåtene som brukes på psykiske lidelser. Han ser også svakheter ved evidensbaserte kliniske forsøk, men likevel skinner det tydelig gjennom at det er ved naturvitenskapelig forskningsmåte at løsningene finnes.

Selv om Joel Paris problematiserer det meste, savner jeg en ydmykhet og aksept for at behandlingsmåter kan virke selv om det ikke er mulig å kartlegge virkningsmekanismene.

Boken er til tider fornøyelig å lese da forfatterens ironi skinner gjennom. Siden målgruppen også er lekfolk, kunne flere norske begrep vært brukt sammen med de medisinske faguttrykkene.