En poetisk uhyggelig roman

Anmeldelse: Boken handler om to søstre i voksen alder, som ufrivillig har blitt overlatt til hverandre i sitt barndomshjem langt nordpå. Den ene hjelpetrengende og selvmedlidende, den andre hard og bitter. Likevel oser det av symbiose her, og veksling av øyeblikk mellom ømhet og ondskap.

Fortellerstemmen kommer hovedsakelig fra den yngste søsteren, mer eller mindre lam fra livet og ned. Så plutselig, midt i dette foraktfulle søsterskapet, dukker en mann opp. Johan. Han bidrar ikke til balanse da han tar seg til rette i huset, og innleder et kjærlighetsforhold til den eldste, fysisk friske søsteren.

Spenningen og uhyggen mellom de tre impliserte brer om seg, på grensen til hat og forakt. I motsetning til hva tittelen antyder er her minimalt med muligheter, men desto større frykt. Gjennom Gabrielsens presise språk formidles denne så man fryser på ryggen.

Som leser finner jeg det vanskelig å føle sympati med noen av de tre (med noen unntak, der det er åpenbart at det er oppråddheten og hjelpeløsheten som tar overhånd.)

Sjelden har jeg blitt forespeilet en trekant - bundet til hverandre gjennom blods- og skjebnebånd, så totalt blottet for empati for hverandre. Johan og storesøster Ragna vil ha den invalide inn på aldershjem.

Det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Søknaden kom av mystiske grunner aldri frem. Litt ekte Finnmarks-banning får vi også ta del i. Hvorvidt det virker, får leserne selv avgjøre.

Boken er høyst leseverdig, også for ethvert publikum utenfor helsesektoren. Men er man ute etter sjelefred kan den kanskje få ligge litt på vent. Måtte skjebnen stå de forhutlete søstrene bi! I mellomtiden venter jeg spent på mer fra Gøhril Gabrielsens stringente og sanselige penn.