Bok som gir håp
Bokfakta
Anmeldelse:Ann Heberlein har doktorgrad i teologi med etikk som felt. Hun har en bipolar lidelse, og i Sverige fikk hun sitt store gjennombrudd med den selvbiografiske boken Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Et godt liv er en forlengelse av denne.
Nå er Heberlein frisk, men til tross for den tilforlatelige tittelen er dette ikke bare lystig lesning. Den forrige boken gjorde ikke tilfriskningsprosessen enklere, snarere tvert imot. I TV-programmer og intervjuer opplevde hun at publikum forventet å møte en syk, ja, et misfoster. For å bli frisk måtte hun slutte å opptre i det hun kaller frakshow. Hun måtte slå fast at hun ikke var noen sirkusartist eller vanskapning.
Heberlein kommer meg litt i forkjøpet ved å hevde at ”man kan ikke anmelde livet til noen.” Nei. Men selvbiografiske bøker av forfattere som har alvorlige psykiske lidelser er en egen sjanger. Det er absolutt mulig å forholde seg til, å omtale stoffet og å kjenne hva det gjør med meg, både menneskelig og faglig. Vi blir også minnet om hvor risikofylt det er å legge sin historie i hendene på en forlegger som skal tjene penger når man selv er i en sårbar situasjon.
Leseren får følge prosessen det har vært å komme fram til et liv som kan leves, og refleksjonene rundt spørsmålet om hva som er det gode, eventuelt friske liv. Tekstene er iblant korte og essayliknende.
Boken er filosoferende, med en til tider intellektuell vinkling. Den omhandler omstridte filosofiske begreper som kjærlighet, sannhet, ondskap og godhet med referanser til mange store klassikere.
Teksten er til tider ganske introvert, men omtrent halvveis i boken åpner Heberlein opp, og blir mer selvutleverende. For øvrig en betegnelse hun ikke setter pris på. Hun er i det hele tatt litt streng mot både seg selv og leseren. Psykofarmaka har hun hatt stor nytte av, både under og i etterkant av sykdomsforløpet. Selv slår hun lakonisk fast at hun ble frisk fordi ingen hadde noe å tjene på at hun var syk.
Jeg føler stor lettelse over at Heberlein i dag lever godt med mann og tre (store) barn. Nå tør jeg å lese ”selvmordsboken” hennes også.
«Det er først når man har tilgitt seg selv og sin ufullkommenhet og godtatt sine mangler, at man er fri, fri til å leve. Men erkjennelsesprosessen er smertefull. Det er vanskelig å venne seg til å bli frisk, for det innebærer også at man forstår, virkelig forstår, hvor syk man har vært», avslutter hun. Det er en leseverdig bok av høy kvalitet jeg nå legger til side.
