Den ensomme sorgen

Anmeldelse:Ti foreldrepar deler sine personlige historier. De forteller om en ensom og intens sorg etter å ha mistet barnet de aldri fikk bli kjent med. Slik håper de å kunne være til hjelp for andre som kommer i samme situasjon.  

Disse personlige og nære historiene utgjør bokens hoveddel. Og det er umulig å lese dem uten å bli berørt. De beskriver tomheten, skyldfølelsen, skammen, savnet og avskjeden. Mødre som bebreider seg selv for ikke å ha klart å lage et barn som lever opp. Samtidig tviholder de på små, korte minner: Film og bilder. En liten hårlokk. En hånd- eller et fotavtrykk. Slik kan de på et vis holde barnet levende.

Etter begravelsen, som gjøres så personlig som mulig, varmer det å kunne dele minnene med familie og venner. Men det er vanskelig å se at livet rundt dem fortsetter som om ingenting skulle ha skjedd. For dem har verden stoppet opp. 

Sorgen takler de på ulike måter. Til felles har de at det oppleves meningsløst. Etter som tiden går, vender livsgnisten gradvis tilbake. Men sorgen vil alltid ligge der. Som arr etter et stort, blødende sår.

Ifølge psykolog Atle Dyregrov, som har skrevet bokens andre del, er det mer ved å miste et barn ved livets start enn tapet og sorgen over selve dødsfallet. Det er også tap av forventninger. Tap av håp, av drømmer om barnet som skulle komme. Barnet rakk aldri å få sin identitet bekreftet av omgivelsene, og sorgen blir ofte mer ensom og underkjent enn sorgen etter større barns bortgang.  

Jordmor Synnøv Egenæs påpeker at det å føde død istedenfor liv, er en svært tung opplevelse for alle involverte. Vi må være åpne og til stede for foreldrene. Vår innsats som sykepleiere kan hjelpe dem å finne tilbake til et godt liv, mener hun. 

Som sykepleier leser jeg boken med blandede følelser. Det er smertefullt å lese om foreldrenes sorg. Samtidig er jeg glad for å se at prosedyrene jordmødre har kjempet for endelig er innarbeidet på sykehusene. Mitt inntrykk er nemlig at disse foreldrene føler at de har fått god oppfølging. 

Boken er skrevet med innlevelse, og den er lett å lese. Vi får råd om hvordan vi best møter og ivaretar foreldre som har havnet i en tragisk situasjon.

Den bør leses av foreldre som har opplevd å miste et barn, og av deres venner og familie. Boken kan også anbefales til studentgrupper innen helse- og sosialfag, teologi og psykologi.