Fengslende og kunnskapsmettet

 Anmeldelse: For å trives i eldreomsorgen må sykepleiere ha nok kunnskap. De vil da lettere kunne mestre utfordringene i samhandling med aldersdemente pasienter. Kunnskap gir innsikt og inspirasjon.

Boka «Personer med demens» gir en sjeldent god og helhetlig innføring i teamet. Redaktørene har dannet et tverrfaglig team med sju forskjellige forfattere. De har vært i stand til å lage «individuelle planer», hvor vedtak og intervenering nøye har vært tilpasset hovedpersonenes behov.

Gjennomgangspersonene i boka er Anna og sønnen Jarle. Hun er 75 år og har relativt nylig blitt enke. Han er 49 år, har Downs syndrom og bodde på institusjonen frem til PU- reformen kom. Anna har nære pårørende som støtter og hjelper henne. Gjennom Annas og Jarles demensutvikling får leserne innføring i ulike typer demensutredninger og undersøkelser. Familiens opplevelser og reaksjoner blir fulgt etter hvert som Anna og sønnen trenger ulike omsorgs- og behandlingstilbud.

Boken er dynamisk og engasjerende. Juss og etikk blir fint vevet sammen med miljørettede tiltak og terapiformer. Familien følger Annas demensutvikling med umyndiggjøring, sinne og andre atferdsproblemer. Hun blir en «vanskelig» pasient og selv primærkontakten må gi opp i en dusje-situasjon. Anna faller og røntgenundersøkelsen bekrefter lårhalsbrudd.

Sønnen Jarle fikk sin demensdiagnose kort tid etter at moren ble innlagt på sykehjem. De bodde tilsynelatende i samme kommune, men da Jarle fikk plass i sykehjemmet, var det ingen kommentar til om ikke han skulle på samme hjem som moren. Familien ga uttrykk for mye pleieansvar, og for dem kunne det vært praktisk og hatt sine pleietrengende på samme sted.

Som leser er det lett å bli engasjert i Annas historie, og å bli nysgjerrig på hvordan det gikk med henne. Dette har redaktørene løst elegant med et enkelt etterord. Anna får besøk av «the old mans friend» (lungebetennelse) og dør etter en ukes sengeleie, med god tid for familien til å ta farvel.

Boken har viet et kapittel til Marte Meo som veiledningsmetode. På 1980-tallet ble metoden brukt i mor-barn-relasjoner. Boken viser til begrenset norsk forskning som relaterer metoden til demensomsorgen. All målrettet behandling som har til hensikt å styrke samhandling mellom den aldersdemente pasient og omsorgsgiver bør stimuleres, men også evalueres.

Boken er meget velskrevet og den er god å lese. For hvert tema er det relevante studieoppgaver og referanser. Boken kan anbefales både til studenter og sykepleiere som arbeider inne eldreomsorgen.

Etterord: Både i tittelen og resten av boken brukes begrepet demens, dette er et godt innarbeidet uttrykk i norsk sykepleie. I sin definisjon viser redaktørene til en svensk offentlig utredning som heter «Demenssykdommer». I Sverige får en i dag ikke bruke demens synonymt med en diagnose. Det samme er tilfellet på engelsk, der det korrekte er å bruke «dementia disease».