Fascinerende lesning

Anmeldelse:I Alternative veiergjengis åtte historier om eksepsjonelle sykdomsforløp. De er hentet fra Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) sitt register for eksepsjonelle sykdomsforløp. Felles for historiene er at pasientene mener de har blitt vesentlig bedre enn forventet med alternativ behandling. De forteller med egne ord hvordan de opplever å ha blitt bedre av kreft, multippel sklerose (MS) og kronisk tretthetssyndrom. Det å få en alvorlig kreftdiagnose og å orientere seg i alle de ulike tilbudene av alternativ medisin og behandlingsformer, er ikke en enkel oppgave. En pasient beskriver det slik: «Det føles som å stå med en fot i grava og den andre på et såpestykke». Det er fascinerende lesning.

De to forfatterne har i flere år forsket på eksepsjonelle sykdomsforløp knyttet til bruk av alternativ behandling. I denne boka reiser de to sentrale spørsmål: Hvordan opplever pasientene det å stå i krysningspunktet mellom det offentlige helsevesenet og det alternative behandlingsfeltet? Og: Hvilken rolle spiller pasientene i sine sykdomsforløp?

Det er blant annet interessant at MSforbundets inntrykk er at MS-pasienter ofte opplever leger på sykehus som mer avvisende til alternativ behandling enn fastlegene.

I boka er tid fellesnevner for MSpasientene og kreftpasientene. Det at behandlerne som møter pasienten, være seg lege eller ikke, tar seg tid til å lytte, og at de ser på sine pasienter som hele mennesker. I boka beskrives at alternative behandlere oppfordrer MS-pasientene til å lytte til kroppens signaler, noe de i mindre grad erfarer at legene oppfordrer til.

En av styrkene ved boka er at den er skrevet av to som selv ikke arbeider i helsesektoren. De evner å gi leserne en nøytral beskrivelse av fenomenene de har undersøkt og setter fenomenene inn i et sosiologisk og historisk perspektiv.

Sett utenfra, for de av oss som til daglig ikke er ordentlig inne i denne diskursen, virker det av og til som at frontene mellom skolemedisin og alternative behandlingsformer står noe steilt mot hverandre. Men finner mennesket med lidelsen en form for trøst i behandlingen han eller hun får, er jo det det sentrale, for hovedsaken er jo at menneskene bak lidelsene får det bedre. Man kan sette dette opp mot filosofien i den Hippokratiske legeeden; av og til helbrede, ofte lindre, alltid trøste.

Denne boken ble også anmeldti Sykepleien nr. 14/12, som var leserstyrt.